Slik kan bonden vurdere beitekvaliteten i egen utmark

Det kan virke tilfeldig hvor i utmarka det går sau på beite. Men for sauebøndene er det viktig at beitet er næringsrikt og at det bidrar til at sauene er sunne og vokser godt.

Norsk utmark er en mosaikk av ulike vegetasjonstyper, det vil si samfunn av plantearter med lignende krav til vekstforhold. Hvert år er NIBIO ute og kartlegger vegetasjonstypene. Informasjon samles inn i omfattende datasett som blant annet gir innblikk i hvilke beitekvaliteter som finnes i ulike områder.

Tre klassifiseringer av beitekvalitet

Ulike vegetasjonstyper kan ha svært ulik beitekvalitet. NIBIO-forsker Finn Arne Haugen, mener bonden selv kan gjøre en forenklet vurdering ved å dele utmarka inn i tre klasser for beitekvalitet.

– Det dårligste beitet er det vi kaller «Lite godt beite». Her er det så lite beiteplanter at dyra ikke får tilvekst av betydning. Dette beitet kjennetegnes av tørr, lyngdominert skog, eller åpne areal ved kysten eller i fjellet med lyngplanter som krekling, blokkebær og tyttebær, sier Haugen.

– I et «Middels godt beite» er vi over i skog eller fjell med mye blåbærlyng. Dyra beiter på blåbærplantene, men beitekvaliteten ligger også i smyle og andre arter som vokser sammen med blåbæra. Smyle er ikke det mest næringsrike gresset, men det er mye av det og utgjør derfor en stor del av fôret.

– Den beste beiteklassen kaller vi «Svært godt beite». Det kan være stor variasjon i hvilke arter som finnes i denne beiteklassen, men klassen kjennetegnes av frodig vegetasjon, ofte med mange forskjellige arter, sier Haugen.

Skjønner dyra hvor bonden mener at de bør beite?

De ulike vegetasjonstypene kan variere i areal fra område til område, og de beste beitene kan ligge bare noen meter fra de dårligste. Selv om bonden slipper dyra ut i utmark med ypperlig beitekvalitet, kan veien til dårlig beite være kort.

NIBIO har overvåket sauer som beiter i utmarka. Resultatene viser at sauene gjerne velger det beste beitet, men ikke alltid. 

– Det kan være mange årsaker til at sauene oppsøker områder med dårligere beitekvalitet. For eksempel om det er varmt og mye insekter. Da vil flokken gjerne trekke opp på tørre rabber, selv om det er dårligere beite der, sier Haugen.

Beiting påvirker plantesammensetningen

Plantesammensetningen i de beste beiteområdene påvirkes i stor grad av om det går beitedyr i området eller ikke. De ulike artene i disse frodige vegetasjonstypene tåler tråkk og gjødsling fra beitedyra ulikt.

– For å utvikle god beitekvalitet med gode beiteplanter, og for å opprettholde denne kvaliteten over tid, er det viktig å ha et visst beitetrykk i et område. Står det urørt av beitedyr i noen år, vil beitekvaliteten forringes og etter hvert gå tapt. Og det kan gå ganske fort, særlig i de næringsrike områdene, sier Haugen.

– Hundekjeks, mjødurt og store bregner har dårlig beitekvalitet og er eksempler på planter som fort tar over i et næringsrikt område med lavt beitetrykk. Disse artene tåler imidlertid beiting dårlig, og går fort ut når beitedyra kommer inn. Ved lengre tid uten beitedyr vil det også komme kratt, busker og trær som tar opp mye vann og næring. Dessuten skygger de for lys og varme ned til jorda. Dette er ikke bra for de mer næringsrike urtene og gressartene, sier Haugen.

Bonden kan altså kartlegge beitekvaliteten ut fra om det er tørr vegetasjon, blåbærvegetasjon eller frodig vegetasjon. De frodigste områdene har best fôrkvalitet og vil gi best tilvekst på dyra. For bonden er det viktig å ta vare på disse områdene, for det er ikke sikkert kvaliteten er den samme om de ligger brakk i noen år.