Slåttemarka redder liv – hvis vi redder den

Ny forskning viser at verdens insekter forsvinner i høyt tempo. Og det er i hovedsak vi mennesker som har skylden. Vi gjør om grøntområder til asfalt og betong, vi driver et stadig mer intensivt landbruk med monokultur, og vi sprøyter plantene med plantevernmidler som gjør alt annet enn å verne om insektene. Og nå trenger insektene krisehjelp. For vi kan elske eller hate dem, men sannheten er at vi er avhengige av dem for å bevare en klode med velfungerende økosystem.

Insektene sulter ihjel

En tredjedel av all maten som blir produsert er avhengig av pollinerende insekter. I tillegg er de i seg selv en viktig matkilde for mange krypdyr og fuglearter. Som om ikke det var nok bidrar mange insekter til gjødselbearbeiding og jordforbedring. Vi har med andre ord gode grunner til bekymring når nå mangfoldet av insekter reduseres i skremmende høyt tempo.

Men hvordan kan vi snu? Det er mange tiltak som til sammen må til, men kort fortalt må vi øke insektenes mattilgang. Økt mattilgang betyr et variert kosthold som er tilpasset et stort mangfold av insektarter. Et slikt kosthold finnes i landskapstyper med mange ulike plantearter. Slåttemark er en av de mest artsrike og varierte naturtypene vi har i Norge, men i likhet med insektene er også slåttemarka i ferd med å forsvinne.

Uten folk, ingen slåttemark

Ei slåtteeng består av vegetasjon med ville, stedegne plantearter og har i liten grad blitt jordbearbeidet og gjødsla. NIBIO-forsker Ellen Svalheim er opptatt av kulturlandskap og biologisk mangfold. Hun tegner et bilde av slåtteenga:

– Ei velholdt blomstereng en varm junidag er full av summende insekter og mange slags gras og fargerike urter. Kommer en tilbake i juli har enga skifta farge og karakter. Rød jonsokblom, engtjæreblom og rødkløver som i juni ga enga et rødt preg, er nå avblomstra. I stedet har enga blitt gul og hvit og full av blomstrende soleier, svever og prestekrager. Nye insekter og sommerfugler har også dukka opp.

Svalheim beskriver slåtteengene som et stykke levende kulturhistorie. 

– Ei slåtteeng har blitt til gjennom et langt samspill mellom mennesker og natur. For at ei blomstereng skal bli artsrik må nemlig mennesker skjøtte den år etter år i generasjoner. Gjennom århundrer var slåttemarkene en av de vanligste landskapstypene i Norge – de fantes over alt!

Men på 1950-tallet kom nye drifts- og dyrkingsmetoder til Norge. Samtidig økte bruken av kunstgjødsel. De mest lettdrevne innmarksarealene ble omgjort til produktiv graseng som ga mye fôr, og det ble mindre slått i utmarka og på de mer tungdrevne innmarksarealene. Og med dét forsvant det meste av slåtteengene og mangfoldet i dem. Blomsterengene som generasjoner før oss har vært avhengige av, finnes det i dag bare små rester igjen av.

Slåttemarka vekkes til liv

– Fremdeles er det en del gårder rundt om i Norge der slåtten av slåtteenga er en del av drifta på gården og en viktig del av husdyrfôret, forteller Svalheim. Men alt for mange slåtteenger ligger brakk og trenger noen som kan slå og rake. De artsrike slåtteengene trenger skjøtsel, og til skjøtsel trengs det folk med villige hender og tid til å gjøre jobben.

De siste årene har mange fått øynene opp for hvor viktig det er å ivareta de tradisjonsrike slåtteengene.

– Hver sommer bruker mange tusen mennesker av tida si på å slå, rake og stelle artsrike slåttemarker rundt om i Norge. Uten denne innsatsen ville det ikke vært mulig å ivareta slåttemarkenes blomstrende egenart.

Ved hjelp av den nye veilederen for restaurering og skjøtsel av slåttemark, kan stadig flere få kunnskap om hvordan de kan ta vare på denne kulturhistoriske landskapstypen som kan bidra til å redde liv.