Plast på avveie i jord

Verdens plastproduksjon har eksplodert fra rundt 2 millioner tonn plast i 1950 til hele 400 millioner tonn i 2015. Omtrent halvparten av denne produksjonen skjer i Asia, mens Europa står for 19 prosent.

Plastprodukter og -teknologi har mange fordeler og brukes til alt fra mat- og drikkeemballasje til livreddende medisinsk utstyr og pålitelige byggematerialer. Ulike plastprodukter har imidlertid svært varierende levetid. Plastemballasje kastes gjerne umiddelbart etter utpakking av et produkt, mens plast i bygg og anlegg kan vare i mange år.

Claire Coutris er forsker ved NIBIO. Hun forteller at den stadig økende bruken av engangsplast har ført til at nesten halvparten av alt plastavfall generert i verden stammer fra emballasje, noe som i 2015 tilsvarte 141 millioner tonn.

– Ifølge beregninger gjort av den amerikanske forskeren Gayer med kolleger, har det siden plastforbruket skjøt fart på 1950-tallet, blitt produsert hele 8,3 milliarder tonn plast i verden. Av dette er kun en tredel fortsatt i bruk, sier hun.

Av det som ikke er i bruk lenger, er kun ni prosent blitt materialgjenvunnet mens tolv prosent har gått til forbrenning. Resten, det vil si 79 prosent, befinner seg enten i naturen eller på fyllplasser og deponier.

– Dette er problematisk i og med at de fleste typer plast brytes ned veldig langsomt. Mesteparten av plasten vi har produsert vil bli liggende i hundre - eller tusenvis av år, noe som jo er uheldig for naturen, også med tanke på at plastproduksjonen er stadig økende, sier Coutris.

Feilsortering av avfall fører til plastproblematikk

I tillegg til plast på avveie i havet, er også plast i jord et økende problem. Plasten, gjerne i form av partikler på under 5 mm i størrelse, kan havne i jord via en rekke ulike forhold, deriblant tilførsel av biogjødsel.

Coutris forteller at i mange kommuner blir matavfall samlet inn og behandlet for produksjon av biogass. Biogassanleggenes ambisjon for bioresten, altså det som er igjen etter biogassproduksjonen, er at den blir omsatt til landbruket som næringsrik gjødsel.

– Anleggene bruker separasjonsteknologi for å ta ut fremmedelementer i matavfallet, som glass, plast og metall. Likevel skjer det at mindre plastfragmenter fra matemballasje og annen feilsortert søppel følger med i bioresten, sier hun.

Ikke nok med det, i Oslo er de grønne posene som folk bruker til matavfall laget av ikke-nedbrytbar plast. Til tross for at de rives i stykker på anleggene, hender det at plast fra posene ikke blir tilstrekkelig sortert ut og havner i bioresten.

– I henhold til regelverket, skal innholdet av fremmedelementer større enn fire mm, ikke overstige 0,5 vektprosent av tørrstoffet i bioresten. Men regelverket beskytter i liten grad mot mikroplast, altså plast som er under 5 mm. Per i dag finnes det nemlig ikke enkel og rutinemessig teknologi som kan kontrollere om bioresten inneholder mikroplast eller ikke, forteller Coutris.

Dette er et problem, fordi når mikroplast spres gjennom gjødsel, kan den hope seg opp i jorden og renne ut i bekker og videre ut i havet.

Nedbrytbar plast, men ikke ved normaltemperatur

Enkelte steder blir det benyttet plastposer laget av mais til matavfallet. De er stemplet med «Home OK compost», noe som gir inntrykk av at de bør kunne komposteres i de fleste privateide kompostdynger.

– Problemet her er at normaltemperatur i slike kompostdynger i Norge, ikke vil være tilstrekkelig for at denne typen plast kan forsvinne helt, sier Coutris.

En annen utfordring med denne typen nedbrytbar plast er at robotene som brukes til å separere plast fra annet restavfall, blant annet i Follo kommune, ikke nødvendigvis skiller mellom nedbrytbar plast og vanlig plast.

– Dermed kan nedbrytbar plast havne sammen med vanlig plast, noe som kan ødelegge gjenvinningsprosessen videre, sier Coutris.

Mikroplast i kloakk

Avløpsslam representerer også en kilde til mikroplast i landbruksjord. En stor andel plast og mikroplast finner nemlig veien via kloakksystemet til kommunale renseanlegg. Mikroplasten havner gjerne i avløpssystemet gjennom plastfibre som slites av ved vask av syntetiske tekstiler, slitasje fra bildekk, utslipp av mikroplastslipemidler fra kosmetikk og hudpleieprodukter, samt nedbryting av større plastprodukter.

– Til tross for at norske avløpsrenseanlegg renser effektivt mikroplast, har stikkprøver vist at over 90 prosent av mikroplasten i innkommende avløpsvann ender opp i avløpsslammet, forteller Coutris.

En god del av dette avløpsslammet viderebehandles og brukes til jordforbedring i landbruket i form av tørrstoff. Per i dag er den nøyaktige mikroplastmengden som fremdeles er tilstede i slammet etter behandling imidlertid ukjent.

– Pilotstudier i Sverige og Danmark indikerer alt fra 16.000 til hele fem millioner mikroplastpartikler i ett kilogram tørket avløpsslam, men her må det flere undersøkelser til. Det er bekymringsverdig at vi ikke vet nøyaktig hvor mye mikroplast slambasert tørrstoff kan inneholde, særlig med tanke på at norske renseanlegg produserer til sammen 86.000 tonn slambasert tørrstoff per år av gjødselvarekvalitet, sier Coutris.

Landbruksplast blir mikroplast

Landbruksplast er også en kilde til mikroplastspredning i jord. Det norske jordbruket bruker nemlig over 12.000 tonn plastemballasje hvert år, hovedsakelig i form av rundballeplast og gjødsel- og såkornsekker. Plastfilm blir dessuten benyttet for å dekke jorden, blant annet for å gi bedre overvintring, hindre vekst av ugress og holde på fuktighet.

Brukt landbruksplast skal sendes til gjenvinning i Norge, men dette gjelder ikke alltid for plasten som brukes på åkeren. Her bruker enkelte bønder nemlig det som kalles for biofilm, som i likhet med de såkalt komposterbare matavfallsposene skal være nedbrytbar. Det betyr at mange bønder velger å kjøre plasten ned i jorda når de pløyer, i stedet for å sende den til gjenvinning.

– Problemet med dette er at plasten ikke nødvendigvis vil brytes ned under norske temperaturer. Så da står vi overfor en situasjon der biofilmrester i form av mikroplast blir værende i jorda, og at det hvert år hoper seg opp enda mer, eventuelt blåser til havs, sier Coutris.

–  I fjor kom det en standard for bionedbrytbar markdekningsfilm, hvor testforholdene for bionedbrytbarhet er angitt til 25 grader, en temperatur som absolutt ikke er representativ i Norden, påpeker hun.

Bioplast kan være nedbrytbar – eller ikke

Selv om plast på avveie skaper problemer, har plast mange fordeler. For eksempel kan biofilm i landbruket redusere behovet for kjemiske ugrasmidler. Og plastemballasje gir mindre matsvinn ved at matvarer pakket i plast holder seg lengre. Plast har dessuten erstattet bruken av mange ikke-fornybare ressurser og materialer, deriblant elfenben som tidligere ble brukt til både biljardkuler og pianotangenter.

Uansett bruksområde – det er viktig at vi alle er oppmerksomme på hva slags plast det er snakk om, og særlig hvordan vi kvitter oss med det etter bruk. På den ene siden har vi oljebasert plast som ikke er nedbrytbar, men som kan resirkuleres og brukes til nye plastprodukter. Det finnes også oljebaserte plasttyper som er nedbrytbare, som for eksempel den vannløselige filmen rundt oppvasktabletter.

På den andre siden har vi bioplast, og her hersker mer forvirring. Bioplast er nemlig samlebetegnelsen for plast laget av fornybare ressurser, såkalt biobasert plast, og bionedbrytbar plast som betyr at den kan brytes ned ved visse forhold.

– At begge typer plast kalles for det samme bidrar dessverre til den vanlige misforståelsen om at begge også er nedbrytbare i naturen. La meg si det rett ut: Det stemmer ikke, sier Coutris.

Forskeren forklarer at biobasert plast er produsert av biologisk råstoff, hovedsakelig landbruksvekster som sukkerrør, mais, poteter og hvete. Denne typen plast kan være bionedbrytbar under visse forhold (f.eks. stivelsespolymerer og polymelkesyre). Andre typer biobasert plast (f.eks. bio-polyetylen og bio-polypropylen) kan smeltes ned og gjenvinnes på samme måte som oljebasert plast, og blir derfor kalt gjenvinnbar bioplast.

– Bionedbrytbar plast er en underkategori av biobasert plast. Den er laget for å kunne brytes ned i en biologisk prosess under visse betingelser, altså ved hjelp av bakterier, sopp, alger eller enzymer. Det er ikke dermed sagt at all bioplast vil brytes ned, forteller Coutris.

Har søkt om prosjektmidler

I følge Claire Coutris er det tilnærmet umulig å skille jordpartikler og mikroplast med det blotte øyet, eller under mikroskop for den saks skyld.

– For å finne såpass små biter av plast, må vi gå inn i kjemien og undersøke om partiklene stammer fra mais. Hvis de gjør det betyr det at det er rester fra landbruksfilm som ikke er har blitt brutt ned som den skal, forklarer hun.

Sammen med kolleger fra NIBIO og samarbeidspartnere innen resirkulering, landbruk og forskning, venter hun nå på svar på en søknad om prosjektmidler for å ta denne metoden i bruk.

– Forhåpentligvis går prosjektet igjennom, og da håper vi å få større klarhet i hvor alvorlig situasjonen med mikroplast i jord er. Det vi vil finne ut er blant annet om såkalt nedbrytbar plast faktisk brytes ned, eller om den blir omdannet til mikroplast som skjuler seg i kompost og jord, sier hun.

– Vi ønsker også å finne ut om plasten inneholder følgestoffer som kan ha negative miljøeffekter, og hva som skjer med delvis nedbrutt plast før nedbrytingen eventuelt er fullstendig, legger hun til.