Hvordan hindre tap av mikroplast fra fotballbaner?

Antallet kunstgressbaner har økt kraftig i Norge de siste 15 årene og per i dag finnes det rundt 1750 kunstgressbaner i Norge. På disse spres det hvert år flere tonn granulat i form av små gummibiter. Granulatet bidrar til demping mot underlaget i tillegg til at det gir økt ballkontroll og ballfølelse.

Vel og bra for spillerne, men dessverre ikke for miljøet. Gummibitene forsvinner nemlig ut av banen til nærområdet. I verste fall kan store mengder havne på avveie ved at de transporteres med nedbør via vannveier og ut i havet.

I en ny rapport har NIBIO-forskere kartlagt granulat i jord i nærheten av flere kunstgressbaner på Østlandet. Resultatene fra prøvetakingen viser at gummibitene fra kunstgressbaner har en tendens til å hope seg opp i jorden – ofte opptil flere meter fra banegrensene.
Heldigvis finnes det tiltak for å minske problemet, og det med relativt enkle grep.

Flere tonn forsvinner fra banen per år

Claire Coutris er forsker ved NIBIO og én av forfatterne bak en ny rapport om temaet. Hun forteller at beregninger gjort av Vannområdet Indre Oslofjord Vest viser at selv en godt driftet bane sprer granulat utover banegrensene. Dette gjelder spesielt baner med vinterdrift. Beregningene er basert på informasjon innhentet fra 26 baner på Østlandet.

– De fleste banene i Norge brukes året rundt og blir etterfylt med 3-5 tonn granulat fordi tilsvarende mengde går tapt hvert år, sier hun.
Av dette viser beregningene til Vannområdet at rundt en tredjedel av det tapte granulatet blir samlet opp og tilbakeført til banen, mens 15 prosent følger med spillerne hjem. Mellom 15-50 prosent transporteres til avløp og avløpsrensing eller går i restavfallet.
Hele 40 prosent hoper seg opp i naturen. Dette tilsvarer over 100 tonn granulat per år – og det kun for de 26 kunstgressbanene i Vannområdet Indre Oslofjord Vest.

Prøvetaking avslørte betydelig opphopning

For å bekrefte den beregnede utlekkingen fra kunstgressbanene, tok Coutris og kollegene hennes jordprøver rundt tre av fotballbanene med vinterdrift. Prøvetakingen ble utført i juli da alle banene var ferdig ryddet for granulat rundt banen etter vinteren.
Resultatene var oppsiktsvekkende med funn av flere kilogram gummigranulat per kvadratmeter i nærheten av banene som ble undersøkt.

– Ved en kunstgressbane på Hosle fant vi ca. åtte kg gummigranulat på én kvadratmeter på 0-4 cm dyp og nesten fire kg på 4-8 cm dyp. Funnet ble gjort i skogen rundt 15 meter fra gjerdet som omringer banen, forteller Coutris.

Ved kunstgressbanen på Føyka, var situasjonen enda mer alvorlig med funn av hele 17 kg granulat på 0-6 cm dyp.

Kan vaskes ut i havet via bekker og avløp

Om granulatet blir liggende der det er, eller om det vaskes ut, avhenger blant annet av geografien i området rundt kunstgressbanen.
– På Hosle og en annen bane vi undersøkte på Nadderud har ikke granulatet en naturlig utvaskingsvei. Dermed vil granulatet mest sannsynlig bli liggende der det er uten å havne i avløp eller vannveier, sier Coutris.

For kunstgressbanen på Føyka, der Coutris og kollegene hennes fant mest gummigranulat, er imidlertid situasjonen en annen.
– Her er det sannsynlig at en del av granulatet som ligger på jordoverflaten vil vaskes videre ned i bekken, særlig på de bratteste og minst bevokste områdene, i hvert fall hvis det ikke settes inn tiltak for å forhindre at det skjer, sier hun.

– Dette med utvasking er problematisk, i hvert fall hvis det følger med bekken ut til elver og til syvende og sist fjorden, legger hun til.

Tiltak for å forhindre utslipp

Så hva kan vi som brukere og forvaltere av kunstgressbanene rundt omkring gjøre for å forhindre at gummibiter kommer på avveie og hoper seg opp i naturen?

Coutris sier at det finnes en rekke tiltak som kan iverksettes for å redusere tapet av granulat. Flere av disse blir skissert i rapporten fra Vannområdet Indre Oslofjord Vest.

– For det første er det viktig å rense fottøyet grundig etter bruk av banen. Rister over betonggraver ved utgangene hindrer dessuten spillerne i å dra med seg granulat utenfor baneområdet, sier hun og påpeker at det også er viktig å etablere gode løsninger for oppsamling langs banene og forbedre driftsrutinene generelt.

– Baner med gummigranulat må driftes som lukkede systemer hvis vi skal unngå granulatutslipp. Det betyr at det blant annet må anlegges fire meter asfalt utenfor banens sidelinjer og fem meter bak mållinjene. Asfalten bør dessuten avsluttes med en kant, forteller hun.
På vinterhalvåret bør det brøytes uten å bruke snøfreser og de som drifter banene bør sørge for at det finnes gode oppsamlingsløsninger for granulat på avveie i drenskummer.

– En løsning vi så på Føyka, er at de brukte filterduk i avløpskummene, sier Coutris.

– Å bruke en mindre del av banen til snølagring om vinteren er også et godt tiltak. Det gjør at granulatspredning utenfor banen unngås og at granulatet som samles i brøytesnøen ikke grises til med gress, grus og stein, legger hun til.

Finn erstatninger for gummigranulat

Claire Coutris sier at i tillegg til at banebrukere og idrettsklubber tar ansvar, er det også viktig å etablere gode systemer på overordnet nivå. Mottaksordninger for brukt granulat som avfall og bærekraftig gjenbruk av granulatet er begge måter å få bukt med i hvert fall deler av problemet.

Utfordringen her er at flere idrettsklubber ofte opplever at granulatavfallet de prøver å levere til mottak ikke blir tatt imot fordi det inneholder stein, jord og grus.

– Den aller beste løsningen er om kunstgressbaner som skal rehabiliteres eller opprettes tar i bruk andre materialer enn gummigranulat, påpeker Coutris.

Baner som bruker sand i stedet for granulat har blitt opprettet på Haslum i Bærum, og på Føyka i Asker finnes det en bane som bruker kork i stedet for granulat.

– Banene har ikke vært i drift særlig lenge, men foreløpig ser de ut til å fungere godt for breddeidrett. Dersom gummigranulat blir erstattet med et annet, mer miljøvennlig produkt jevnt over, vil det definitivt bidra til en betraktelig reduksjon hva mikroplastforurensning angår, avslutter Coutris.