Ny bok om hvordan klimaendringene påvirker faren for flom

NIBIO-forsker Trond Knapp Haraldsen har vært opptatt av flom og flomskader i mer enn tretti år. Han har skrevet flere artikler om storflommen Storofsen i juli 1789 og han har vært involvert i oppfølging etter Vesleofsen som rammet Østlandet i juni 1995.

Haraldsen har nylig bidratt med et kapittel i en helt ny bok om hvordan klimaendringene påvirker faren for flom. Blant forfatterne er noen av verdens fremste forskere på flom og klima, i USA, Europa og Asia. I boka diskuterer forskerne hvilke drivere som forårsaker store flommer, men også forebygging og flomsikring.

Store flommer flere steder samtidig

– Dette er veldig aktuelt i dag, forklarer Haraldsen.

– Akkurat nå har vi en situasjon der vi ser flere store flommer på ulike steder i verden samtidig. Ekstremværet Hans herjer i Nord-Europa, samtidig som en tyfon herjer i Beijing og en annen har ført til evakuering av mer enn 40 000 speidere i Sør-Korea. I dag kom det også melding om ekstremvær med flom i flere stater på østkysten av USA.

– Flommer som virkelig blir store skyldes store nedbørsmengder i kombinasjon med snøsmelting i fjellområdene. Dette er et fenomen vi kjenner godt fra Norge også. Vi så det blant annet under storflommen Vesleofsen i 1995. Den flommen skyldtes store snømengder i fjellet i kombinasjon med store nedbørsmengder som kom inn østfra.

– I andre klimaområder ser vi stadig oftere tyfoner og monsunregn i kombinasjon med snøsmelting, i f.eks. Himalaya og andre store fjellkjeder. Forskerne har lenge vært opptatt av hvordan disse tingene virker sammen, hvilke mekanismer som ligger bak, og hvordan man kan sette inn forebyggende tiltak.

Flere likhetstrekk mellom Hans og Storofsen

– Det er veldig interessant å se hvordan historien gjentar seg, forteller NIBIO-forskeren. De områdene som nå er karakterisert med farevarsel rød, er de samme områdene som ble hardest rammet under flommen Storofsen i 1789.

– Vi vet en hel del om hvordan ekstremværet Hans har oppstått og utviklet seg. Værsystemet har allerede gjort store skader nedover i Europa, først i Slovenia, Slovakia, Tsjekkia, men etter hvert også i Polen, Litauen og Sør-Sverige. Denne gangen har vi kunnet følge med på utviklingen nærmest fra minutt til minutt, blant annet på ulike TV-kanaler og sosiale medier. Det kunne man ikke i 1789.

Haraldsen forklarer at langvarig tørke og flere hetebølger i Middelhavsområdet den siste tiden har presset fuktig luft fra Biscayabukta østover på nordsiden av Alpene. Det samme skjedde under storflommen i Mellom-Europa i 2021, men da fortsatte nedbøren videre østover. Nå ligger det imidlertid et kraftig høytrykk og sperrer over Kolahalvøya og det nordlige Fennoskandia. Derfor blir nedbøren presset tilbake vestover og nordover, mens systemet hele tiden mates med ny fuktighet.

– Ut fra historiske kilder vet vi at dette er mye av det samme som skjedde under Storofsen i 1789, forteller seniorforskeren.

– Engelske forskere har tidligere gjort en rekonstruksjon basert på det som fantes av historiske nedtegninger, blant annet værobservasjoner fra klostre og universiteter rundt omkring i Europa. Grunnlaget for katastrofen ble skapt da det utviklet seg et kraftig lavtrykk over Polen og et høytrykk over Finland. De store nedbørsmengdene startet lenger sør i Europa før været etter hvert dreide vestover og feide inn over Norge via Sverige. Da ekstremværet nådde Østlandsområdet ble det stor nedbørsutløsning over et stort område.

Den gang var imidlertid nedbørsmengdene større, og uværet varte over flere dager.

Meteorologene har ikke sett det før

– Når meteorologene sier at de aldri har sett noe lignende tidligere, er det helt riktig. De har ganske enkelt ikke levd lenge nok, forklarer Haraldsen.

– Et slikt forløp vi ser nå forekommer svært sjelden, rett og slett fordi det er så mange forskjellige faktorer som må inntreffe samtidig for at værsystemet skal bøye nordover og komme inn østfra. Det er antagelig ingen nålevende personer som har opplevd og sett dette med egne øyne.

Haraldsen forklarer at under Storofsen i 1789 var jordsmonnet allerede mettet av vann før flommen kom. Dette på grunn av omfattende snøsmelting. I år har situasjonen vært litt annerledes. Mange steder hadde vi jo tørke i juni, men til gjengjeld hadde Østlandet betydelige nedbørmengder, godt over normalen i juli. Dermed ble vannlagringskapasiteten i jorda fylt opp igjen. Og så kom ekstremværet Hans i august.

For tidlig å si hvor store skadene blir

Det bildet vi ser nå, med vedvarende nedbør over store deler av Østlandet, gir grunn til bekymring på flere måter.

– Vi er fortsatt helt i startfasen, forteller seniorforskeren. De akutte bekymringene akkurat nå er selvsagt knyttet til fare for flom og skred, skade på hus, veier, jernbane og annen infrastruktur. Foreløpig ser vi størst skader øverst i nedbørsfeltene. Bekker og mindre elver går over sine bredder og finner nye løp. Etter hvert skal alt dette vannet finne veien mot havet.

– Det spesielle nå er at det berørte området er veldig stort. For eksempel ligger hele nedbørsfeltet til Glomma og Drammenselva inne i det røde fareområdet. Først når alt dette vannet når nedre del av vassdraget, vil vi vite mer om skadepotensialet. Men dette kommer fortsatt til å ta litt tid.

Skader på jordbrukslandskapet og avlingene

– Foreløpig vet vi ikke hvor store skader erosjon og sedimentasjon har påført jordbrukslandskapet. Allerede nå ser vi at skadene er store, men det er først når vi ser den totale belastningen på de store elvene, Glomma, Gudbrandsdalslågen og Drammenselva, at vi kan si noe om det totale omfanget av skader. Foreløpig vet vi ikke i hvilken grad flomvernet holder.

– Det vi uansett kan si, er at det vil ta lang tid før jorda tørker opp og bonden kan komme utpå med tyngre maskiner. Dermed kan det være fare for forsinket innhøsting og reduserte avlinger.

Spennende å se om flomvernet fungerer

– Når vi nå bygger ny infrastruktur, f.eks. vei og jernbane, er det i dag et krav at anlegget skal dimensjoneres for en 200-års flom pluss 25 prosent. Det blir veldig interessant å se om de nye prosjektene, som er bygd etter denne standarden, faktisk holder. Vi har forberedt oss på dette, men vi har ennå ikke fått testet om det faktisk fungerer, avslutter NIBIO-forskeren.