Kalking har god effekt på vannkvalitet i ørretbekker

Romeriksåsene ligger nordøst for Oslo og strekker seg omtrent 30 km fra nord til sør. Området har rundt 100 fiskevann, først og fremst med ørret og abbor, og er mye besøkt av fritidsfiskere.

Men slik har det ikke alltid vært. I andre halvdel av 1900-tallet førte nemlig utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider fra industri i Storbritannia og Sentral-Europa til sur nedbør som i en årrekke skylte innover store deler av Sør-Norge. Dette gikk utover vannkvaliteten i innsjøer og bekker i Romeriksåsene, noe som blant annet resulterte i sterkt reduserte og utdødde fiskebestander.

For å redde og reetablere bestandene, ble det på 1980-tallet satt ut fisk og iverksatt kalking av innsjøer og bekker for å øke pH-en i vannet. Kalkingen har siden da blitt opprettholdt som tiltak på årlig basis for vannene, men mindre systematisk for bekkene som sist ble kalket i 2005.

Kalkingen har hatt god effekt, og vannprøver fra de seneste årene viser god vannkvalitet, både for bekkene og innsjøene i området.

Men betyr det at kalkingen kan stanses, slik myndighetene nå ønsker å gjøre? Nei, mener forsker Ruben Alexander Pettersen fra NIBIO. Han har vært med på å utføre økologiske undersøkelser av 20 vann og ti bekker i Romeriksåsene. Resultatene fra undersøkelsene viser at den økologiske tilstanden i bekkene ikke er like god som vannprøvene tilsier at den skal være.

Frykter ny forsuring dersom kalkingen stanses

Pettersen forteller at årsaken til at vannene og de fleste bekkene holder god vannkvalitet er at nedbøren er langt mindre forsuret enn det den var tidligere. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at prøveverdiene også kan skyldes tidspunktet prøvene er tatt.

– For eksempel kan sure episoder i forbindelse med snøsmelting om våren gå uoppdaget, fordi veiene ikke er kjørbare på dette tidspunktet slik at prøver kan tas, sier Pettersen.

Han påpeker at sure nedbørsepisoder med høye verdier av labilt aluminium har vært observert i april flere steder på Romeriksåsene de siste årene. Stoffet setter seg på gjellene til ørreten og kan ta livet av den. Surt aluminiumrikt vann er heller ikke bra for ørreten når den klekker og kommer opp av grusen som plommesekkyngel. 

– Selv om alle innsjøene ser ut til å ha god eller svært god økologisk tilstand, er det viktig å huske at samtlige har vært kalket frem til prøvetakingstidspunktet hvert år, sier han.

– Vi frykter at å stanse kalkingen nå kan føre til ny forsuring, særlig av bekkene som ikke har blitt kalket på flere år. Dette vil være svært uheldig for dyrene som lever der og biomangfoldet generelt, legger han til.

Ertemuslinger manglet skall

De økologiske undersøkelsene ble utført i 2014. På samtlige lokaliteter tok de bunndyrsprøver, og i bekkene undersøkte de i tillegg fisketettheten.

I innsjøene fant de ut at den økologiske tilstanden stemte godt overens med det de årlige vannundersøkelsene viste; vannkvaliteten var god og bunndyrene florerte.

De økologiske undersøkelsene av bekkene derimot, ga ikke et like positivt utslag. Dette til tross for ganske bra fisketetthet i de fleste.

– Vi fant arter av døgnfluer, steinfluer, vårfluer, dansefluer, vannmidd og ertemuslinger, men det var lite av forsuringsfølsomme arter. Ertemuslingene manglet dessuten skall, noe som er et sikkert tegn på forsuring, forteller Pettersen.

Vannprøvene som ble tatt i mai/juni og september/oktober samme år, fanget ikke opp dette.

– Tvert imot viste vannprøvene god eller svært god tilstand i ni av bekkene. Dette står i motsetning til våre undersøkelser som viste at ingen av bekkene oppfylte vannforskriftens krav om god eller svært god økologisk tilstand, forteller forskeren.

Oppfordrer til mer systematisk prøvetaking

Fordi det ble gjort tilsvarende bunndyrsundersøkelser i 1989 og fisketettheten i bekkene ble undersøkt i perioden 1997-1999, har dette gitt fagfolkene tid til å studere utviklingen av vannkvaliteten over tid.

–  Bunndyrundersøkelsen fra 1989 ble gjort etter at vannene hadde vært kalket i bare noen få år. Da fant man ut at bunnfaunaen i halvparten av vannene fortsatt var preget av forsuring, noe den ikke ser ut til å være nå, forteller Pettersen.

–  Det er med andre ord trygt å si at mange av skadene som oppstod på grunn av sur nedbør, har blitt reparert av kalking, legger han til.

Fremover anbefaler Pettersen at man følger med ved hjelp av vannprøver tatt på et tidligere tidspunkt og gjerne oppfølgende prøver av bunndyr og fisk. Dette for å oppdage og stanse en eventuell ny forsuring av både bekker og vann.

–  Vannprøvetaking under snøsmeltingen, eventuelt pH-loggere som står ute og måler jevnlig, vil kunne vise episoder med vesentlig lavere pH, som ørretyngel og mange bunndyr ikke tåler, slik at nødvendige tiltak kan settes inn, sier han.

Han legger til at selv om vannkvaliteten i innsjøene nå er god, er det viktig å fortsette å kalke – og da særlig bekkene.

–  Til nå har bekkene fått alt for lite oppmerksomhet, og det til tross for at det er her ørreten gyter og vokser opp før den går ut i innsjøen. Nå er det viktig at vi har fokus på bekkene slik at vi unngår negative ringvirkninger lav pH kan ha på biomangfoldet i området, avslutter han.