Ikke glem fjøsnissen på julaften

DSC_0079

Forsker Eva Narten Høberg skaper julehygge i fjøset. Foto: Emil Narten Høberg.

Det nærmer seg jul. Snøen laver ned og dyra som beitet seg gjennom utmarka i sommer, har nå kommet inn i små og store fjøs rundt om i landet. Noen har endt sine dager på en juletallerken, mens andre gomler på vinterfôret som bonden har gjort klart. På kalde vinterdager er det godt å være sau og ku inne i fjøset.

På julaften er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Rundt om i Norge er denne dagen planlagt ned til minste detalj. Vi vet nøyaktig hva som skal skje og når det skal skje. Likevel glemmer vi surkålen i år igjen, ribba vil ikke la seg tine til normert tid, svoren blir ikke sprø, og man oppdager så alt for sent at man har glemt å sende julegaven til gamle tante Olga. Men det meste ordner seg likevel, og julefreden brer seg over landet rundt den tid Sølvguttene synger jula inn.

I disse juletider har vi litt ekstra omtanke for de rundt oss. Vi gir av lommeboka til Røde kors, og legger en twistpose i postkassen som postmannen får med seg. Hunden får julebein, og Pus får melk.

Også i fjøset får husdyra våre litt ekstra å gomle på utover julekvelden. Og glem for all del ikke fjøsnissen! Før i tiden tilhørte det juleforberedelsene å passe på at man hadde en godlynt nisse på gården. Glemte man nissen kunne han finne på pek og ugagn. I dag er gammel folketro blitt til eventyr, og fjøsnissen er nesten glemt på julaften. Men fremdeles er det noen som tar seg godt av den lille luringen.

melkegrøt på låven
Melkegrøt på låven. Foto: Eva Narten Høberg.

Ingen god ide å glemme fjøsnissen

Eva Narten Høberg er forsker innen matkultur og tradisjoner i NIBIO – Norsk institutt for bioøkonomi. I jula legger hun vitenskap og logikk til siden, og tar godt vare på fjøsnissen på gården hun og mannen driver på Dønna.

– Vi har overtatt en veldig sterk tradisjon fra svigerforeldrene mine. Det er veldig viktig å gi grøt til nissen på julaften. Eller så går det galt. Da gjør han rampestreker, forteller Høberg med et lurt smil.

Og så forteller hun om den gangen fjøsnissen på gården ble så godt som glemt.

–Svigermor jobbet i hjemmesykepleien i mange år, og hadde gjerne vakt på julaften. Ett år, det er vel rundt 15 år siden nå, hadde hun så mye å gjøre at hun tok seg ikke tid til å koke skikkelig grøt til nissen. Hun kjøpte ferdiggrøt på butikken, varmet den ikke opp engang, men satt den ut kald på låven. Ikke hadde hun på verken smør, sukker eller kanel heller. Og den jula gikk alt på tverke. Det første som skjedde var at TV-en gikk i stykker. Deretter røyk oppvaskmaskina. Dette var en gård som tradisjonelt fikk stort julebesøk, så det var ganske upraktisk at all oppvasken måtte tas for hånd. Da er det i alle fall viktig at utslagsvasken fungerer. Men også den tettet seg det året. Svigermor ringte dattera og fortalte om kaoset på gården. «Du mamma, har du gitt grøt til nissen?» spurte dattera. «Ja, jeg har gjort det». «Ja, gjorde du det skikkelig?» Svigermor måtte innrømme at hun hadde slurvet med grøten, og dattera var klar på hva som måtte til for å blidgjøre fjøsnissen: «Da må du gi grøt til nissen tre torsdager på rad etter jul.» Og det gjorde svigermor. Tre uker på rad kokte hun grøt, og gjorde det skikkelig denne gangen med stort smørøye og godt med kanel og sukker. Sønnen, som jeg er gift med, trodde det hadde klikka for mora. Men dette måtte hun gjøre, for hvem vet om det ikke er noe sannhet i det?

Siden den gang har fjøsnissen på gården til familien Høberg, alltid fått grøt av beste kvalitet. Og grøtfatet står tomt dagen etter.

12313731_893517867383096_4942650138854949989_n
Det var viktig å sette ut julegrøt med smørøye til nissen på låven julaften. Da ville han hjelpe til med arbeidet på gården i det kommende året. Foto: Anne-Katrine Herigstad, Breimo stall og besøksgård.

Ingen selvfølge med fersk melk

Før i tiden var julegrøten til nissen finere kost enn vi kanskje er klar over. I selvbergingshusholdets tid var det ikke vanlig å ha fersk melk til jul. I den tiden ble ikke dyra fôret så godt som i dag, og det var heller ikke dagens avlsmateriale i dyra. Det medførte at melk var sesongvare, og jula kom utenfor sesongen.

– Kua fikk kalven sin om våren og melket veldig bra utover sommer og høst. Men når jula kom var det tomt, forteller Høberg.

Når det nærmer seg jul er kalven blitt så stor at den har begynt å spise fast føde. Da er det fra naturen side ikke lenger nødvendig for kua å produsere like mye melk. Gjennom avl og fôrinnhold har vi påvirket kyrene til å produsere mer melk i en lengre periode. Men før i tiden måtte man finne alternative løsninger for å unngå melkemangel i jula.

– Vi har kilder som sier at nabogårder kunne gå sammen om å bytte på å ha ei ku som kalvet om høsten, og som dermed ga melk til jul. Så delte gårdene på den ferske melka som de kunne lage grøt av.

Å ta del i en slik melkeavtale var ikke like greit for alle. Det krevde nemlig at du hadde nok vinterfôr til å fø ekstra på ku og kalv gjennom vinteren. Men det var ansett som skam å ikke få til en slik melkeavtale. Og spøkefulle tradisjoner skal ha det til at husfrua på gården måtte sitte i fjøset på julaften som straff om hun ikke hadde fått tak i fersk melk til jul.

– Da er det ganske spesielt å tenke på at denne dyrebare grøten fikk fjøsnissen, mener Høberg.

mg201011_DSC_8746
I dagens husdyrproduksjon er det nøye oppmålt hvor mye mat hvert enkelt dyr trenger for å få alle næringsstoffer og vitaminer de trenger. Foto: Morten Günther.

Ingen skal være sulten på julaften

I dag får alle husdyr nok mat gjennom hele året. Men før i tiden var det ikke alltid like greit å få fôret til å vare gjennom hele vinteren. Særlig på mindre gårder kunne det være knagert.

– Vårknipa er et begrep som forteller at det kunne være lite fôr igjen når våren kom, forteller Høberg. Fôret måtte rasjoneres gjennom vinteren, og dyra kunne være nokså skrantne når de kom ut av fjøset om våren. Men akkurat på julaften ble det ikke spart på noe. Da skulle ingen være sultne, verken folk eller dyr.

Denne tradisjonen har vi tatt med oss inn i moderne fjøs. I dagens husdyrproduksjon er det nøye oppmålt hvor mye mat hvert enkelt dyr trenger for å få alle næringsstoffer og vitaminer de trenger. Men selv om dyra får nok gjennom hele vinteren, gis det litt ekstra til jul.

– Grovfôr har dyra rikelig av i dag, men de er helt ville etter kraftfôr. Og jeg tror nok det er mange bønder rundt om i Norge som gir litt ekstra godsaker på fôrbrettet akkurat på julekvelden, avslutter Høberg.

KONTAKTPERSON
Forsker Eva Narten Høberg. Foto: Emil Narten Høberg.
Om nissen

Nisse (fjøsnisse, gårdsnisse), et overnaturlig vesen i nordisk folketro som holder til i nærheten av mennesker. I Norge og Norden ellers tenkte man seg nissen som en liten gråkledd mann med rød lue og langt skjegg. Han var svært sterk og hjalp til med gårdsarbeidet, dersom han på visse kvelder, spesielt julekvelden, fikk god mat og drikke. Hvis han ikke ble behandlet godt, ble han ondskapsfull og kunne skade folk og dyr.

Som regel var nissen usynlig, men av og til kunne man få øye på ham. Selv om han ikke viste seg, var han aldri langt unna, og han fulgte med på det som skjedde.

Nissen ble ikke regnet for å være direkte farlig, men han var snarsint og svært bestemt. Felles for de fleste fremstillingene er at nissene var vesener med temperament, ofte var de både lunefulle og skadefro. Man gjorde derfor klokt i å holde seg til venns med dem. Det var viktig å sette ut julegrøt med smørøye til nissen på låven julaften. Da ville han hjelpe til med arbeidet på gården i det kommende året. Hvis han ikke fikk den oppvartningen han hadde krav på, kunne han stelle i stand mye bråk.

Nissene bodde på låven, i fjøset eller i stallen, eller under disse bygningene. Det hendte også at de bodde ute i naturen, ofte i gamle trær eller fjell. I en del fortellinger fra Nordland fremstår nissen også som sjø- og båtvant og var ofte med i fiskebåtene til havs.

 

Kilde: www.snl.no

Foto: www.colourbox.com

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.