- Hva er galt med Norge?

– Hva er galt med Norge? Slik begynte forsker Håvard Steinshamn fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), sitt foredrag på den internasjonale EGF-konferansen (European Grassland Federation) som nylig ble holdt i Trondheim.

– Vi har lange vintre som betyr lange, mørke og kalde perioder med kort vekstsesong, fortsatte han.

Norge er et langstrakt land med store klimaforskjeller knyttet til dype daler, høye fjell og ulik avstand til kysten. Bare tre prosent av landarealet er egnet til jordbruksdyrking, og det meste er brukt til eng- og beitedyrking. Rundt om i landet har man svært ulike forutsetninger for dyrking, beiting og valg av driftssystem.

Vi må utnytte enger og beiter bedre

Hovedoppgaven til landbruket er naturlig nok å produsere mat til befolkningen. Norge er et land med mye gress. Produksjon av mjølk og kjøtt fra ku, sau og geit, er ryggraden i norsk landbruk.  Rundt åtti prosent av alt jordbruksareal blir bruk til å dyrke fôr til drøvtyggerne. Produksjon av dyrefôr er i enkelte områder i konkurranse om de samme jordbruksarealene som er egnet til dyrking av mat til folk. Steinshamn argumenterte for at vi bør få til begge deler.

– Å dyrke gras og beite i områder som ellers ikke egner seg til annen dyrking enn gras, samt å ha dyra på beite i utmarka, er en god måte å utnytte de tilgjengelige ressursene på, sa han.

Fram til etter annen verdenskrig, var det vanlig å benytte seg av utmarksbeite. Men tidene har endret seg, og i dag benytter vi oss av bare rundt femti prosent av beitepotensialet. Det har medført at vi dyrker mer fôr til dyra, noe som igjen fører til sterkere konkurranse om den begrensede dyrkajorda vi har i Norge.

Samtidig med at vi utnytter eng og beite dårligere, har produksjonen av dyreprodukter økt kraftig. Det betyr at vi for eksempel har økt melkemengden vi får ut av hver ku. Dette henger sammen med en økt tendens til at landbruket intensiveres. Produksjonsmengden øker, driftsformen blir stadig mer effektivisert og det er mer økonomisk med fôring av kraftfôr enn konservert grovfôr og å la dyra gå ute på beite.

– Intensiveringa gjør at det blir lagt mindre vekt på grovfôrdyrkinga. Fortsetter denne utviklinga vil vi trenge mindre areal til dyrking av grovfôr, forklarte Steinshamn.

– Bare de ti siste årene har det i deler av landet store areal gått ut av drift, i all hovedsak eng og beite som ikke egner seg til åkerbruk.

Den beste veien framover er å se bakover

– Den beste veien framover er å se bakover, mente samfunnsforsker Reidar Almås fra Norsk senter for bygdeforskning. I sitt foredrag poengterte han at vi bør lære av de tradisjonelle driftssystemene og hvordan vi kan utnytte oss bedre av de tilgjengelige naturressursene vi har i Norge.

Det betyr mindre gårder spredt over hele landet tilpasset de tilgjengelige ressursene som finnes naturlig. Beite i utmarka er en vinn-vinn-situasjon. I tillegg til at det tilbyr dyra mosjon og friskt beite, bidrar beitedyrene til landskapspleie og til å holde kulturlandskapet åpent.

- Hvorfor er Norge så opphengt i å være selvforsynt?

Under konferansen ble publikum oppmuntret til å stille spørsmål til foredragsholderne. For deltagere fra ulike land med kulturelle forskjeller og ulike landbrukssystemer, kan det være vanskelig å forstå hvorfor vi favoriserer driftsformer som ikke nødvendigvis er basert på de mest økonomiske løsningene.

– Hvorfor er Norge så opphengt i å være selvforsynt når det helt tydelig ikke er lønnsomt i et økonomisk perspektiv?

Spørsmålet fra en tysk deltager er ikke så rart sett utenifra. Reidar Almås begrunnet sitt svar med demokrati. Fordi, ja, den norske driften med mindre gårder spredt i hele landet er ikke mest økonomisk. Og ja, det ville vært mer lønnsomt om vi importerte flere varer fra utlandet. Likevel er det ikke det det norske folk ønsker.

– Den norske befolkningen er villig til å betale en ekstra kostnad for å forsikre seg om at vi er mest mulig selvforsynte, for å kunne ha landbruk rundt om i hele landet, og for å ha en viss kontroll over bakgrunnen til maten vi spiser, forklarer Almås.

Kanskje er det knyttet til vår livsstandard hvor de fleste har en relativt god familieøkonomi. Eller det kan ligge noe i vår historie datert tilbake til andre verdenskrig, hvor det å være selvforsynt var redningen for mange som levde på landsbygda.

Beitedyrene omdanner gress til menneskeføde

Rent økonomisk er mer beiting mindre effektivt for drifta og produksjonen. Likevel er beitedyr i utmarka den beste måten å omgjøre marginale beiter til proteiner spiselig for mennesker. Dersom vi skal oppnå mest mulig matproduksjon med utgangspunkt i de ressursene vi har tilgjengelig i Norge, er utmarksbeite derfor en viktig del av helheten.