Høstens mysterier oppklart

– Er det ikke flott om høsten jenta mi? Se på dette gnistrende fargespillet i gult, oransje og rødt….

– Mamma, hvorfor bli bladene gule? Mamma hvor blir det av alt i skogen når det blir vinter?

– Eh… altså. Klorofyll… eh… De sover …

Ja. Jeg innrømmer det. Det er lenge siden naturfagtimene – ikke fulgte jeg så godt med heller. Men kanskje er det ikke bare jeg som trenger en oppfrisker. Og det er jo faktisk ganske spennende, det som nå skjer rundt oss på alle kanter i naturen. Visste du for eksempel at den gule fargen kommer fra karotenoider – som du også finner i gulrøtter? Eller at det finnes insekter som produserer frysevæske?

Trærne får signal om aldring og død

Det gule høstløvet dukker opp når høsten kommer med sine korte dager og lave temperaturer. Lange netter er faktisk et signal til mange av trærne våre om at vinteren nærmer seg og at det er på tide å pakke sammen og gjøre seg klar til lite lys og mye kulde.

Det betyr at bladene og nålene på trærne går fra aktiv vekst og fotosyntese til programmert aldring og død. Verdifulle næringsstoffer, slik som nitrogen, fosfor og magnesium, transporteres ut av bladene og lagres i stamme og røtter for bruk neste vår.

Samme fargestoff som i gulrøtter og appelsiner

Men hvorfor skifter bladene farge? La oss bruke et vanlig ospeblad som eksempel. Det første som skjer, er at det grønne klorofyllet brytes ned og de enklere bestanddelene fraktes ut via bladets omfattende transportnett. Og det er her gulfargen dukker opp!

– De gule, fettløselige karotenoidene har vært i bladet hele tiden, forteller skogekspert Lars Sandved Dalen ved NIBIO. Disse gule og oransje fargestoffene er de samme som vi finner i for eksempel gulrøtter, appelsiner og gule epler.

– Karotenoidene har sin viktigste oppgave, ikke i å glede oss med sine vakre farger, men i å beskytte bladet mot overskytende energi fra fotosyntesen som foregår i de grønne bladene. Så når klorofyllet brytes ned, dukker karotenoidene frem og gir ospebladet sin karakteristiske knallgule høstfarge, forklarer Dalen.

Mange vanskelige navn, men fargestoffene rommer altså forklaringen på høstbladenes kraftige gulfarge.

Noen blader blir røde

– Rødfargen, som mange blader smykker seg med om høsten, ikke minst når nettene er kalde og klare, forårsakes av fargestoffet antocyanin, forteller Dalen.

Antocyanin varierer i farge fra rødt til blått, litt avhengig av pH og andre faktorer. Antocyaninene, som det er veldig mye av i blåbær, er også antioksidanter. De kalles også for plantenes solbeskyttelse. De røde fargene kommer som ekstra beskyttelse etter hvert som bladene blir utsatt for lave temperaturer, mye sollys eller andre stressfaktorer.

Tidlig høst?

Om energimengden blir for stor, og ospebladene og barnålenes fotosyntese blir overveldet av solenergi og oksygen, så kan løsningen for trærne rett og slett være å koble fra de grønne bladene.

– Da kan vi få gule blader på sommeren, selv om det ikke er høst. Mye sol, høye temperaturer og lite nedbør kan gi gule blader på løvtrærne allerede midt på sommeren og blader som faller av tidlig. Bak den sommerlige fargesprakende løvfellingen står altså andre krefter enn årstidsvariasjoner, sier skogeksperten

Det finnes også en del soppsykdommer kan gi gule blader på bjørketrær, og da særlig i høyereliggende strøk.

– Om du observerer rufsete granskog med glissen krone, gulaktig i fargen og ispedd et brunlig skjær så kan det være granrustsoppen som er på ferde. Granrustsopp er et annet fenomen som sammen med tørkeskade har herjet med granskogen på Østlandet, påpeker Dalen.

Men hva med insektene?

Det kan nesten virke som om småkrypene som er over alt i sommermånedene, plutselig forsvinner på mystisk vis når høsten er her. Hva gjør egentlig marihøna når kulden kommer? Eller bladlusa?

Ifølge insektekspert Nina Svae Johansen ved NIBIO har de ulike insektartene en rekke lure overlevelsesstrategier.

Insekter er vekselvarme, noe som betyr at omgivelsene styrer kroppstemperaturen og at de i liten grad kan regulere den selv. Dette er en utfordring for de insektene som skal overvintre i hagen vår her i Norge.

På slutten av sommeren og utover høsten blir insektene gradvis akklimatisert til lavere temperaturer. På kroppen har de sanseceller som oppfatter temperatur og antall timer som sola er oppe per dag. Disse registrerer at dagen blir kortere og at temperaturen blir lavere og gir beskjed til insektene om at vinteren nærmer seg. Da skjer det fysiologiske endringer i insektene som øker kuldeherdigheten.

Produserer frostvæske

– De fleste insekter som lever naturlig ute i norsk natur går i diapause for å overleve vinteren, forteller Svae Johansen. Men det er også mange insekter som fryser i hjel og dør.

Denne vinterdiapausen settes i gang av hormoner, og er en hviletilstand der insektene ikke tar til seg mat, utviklingen stopper opp og stoffskiftet holdes på et minimumsnivå som kun er tilstrekkelig til å holde liv i insektkroppen gjennom vinteren. Samtidig er “våre” insekter fysiologisk tilpasset til å tåle de norske vintertemperaturene.

Dersom vannet i cellene til insektene fryser til iskrystaller, blir cellene ødelagt og insektene dør. Dette problemet løser de ved at de fjerner isnukleatorer (partikler som fremmer isdannelse) i cellene og produserer alkoholer som glyserol, sukker og aminosyrer som fungerer som frostvæske når vinteren nærmer seg. Dette gjør at kroppsvæsken holder seg flytende selv om temperaturen synker under frysepunktet.

– Insekter som er tilpasset et svært kaldt klima, slik det gjerne blir i høyfjellet og i arktiske strøk, kan til og med tåle en form for kontrollert frysing ved at de har utviklet en mekanisme som gjør at vannet fryser utenfor cellene der iskrystallene ikke gjør skade, legger hun til.

Graver seg ned i tide

Særlig vinterherdige insekter som vil ha en tidlig start om våren, kan dra fordel av å overvintre på soleksponerte steder der det blir tidlig varmt. Andre arter søker seg til overvintringssteder der temperaturen ikke blir så lav. Mange arter graver seg f.eks. ned i bakken hvor temperaturen er høyere enn i lufta. Et godt lag med snø på bakken virker dessuten som en isolerende «dyne» og kan øke vinteroverlevelsen.

Vi har også arter som overvintrer på vertikale flater som husvegger, gjerder og trestammer (f.eks. stor kålsommerfugl), på loft, under panel og takstein (f.eks. vintergulløye og toprikket- og sjuprikket marihøne). Marihønene kan også overvintre på bakken under løv og stein, i hulrom i jorda, og i sprekker i trær og stubber. Alperose-mellusa tilbringer vinteren på årets vintergrønne blader på rododendronbuskene.

Overvintrende honningbier kan til og med gjøre en aktiv innsats for å holde varmen. Det gjør de ved at tusenvis av bier flakser samtidig med vingene. Denne kollektive vingebevegelsen produserer energi som varmer opp bikuben.

Noen insekter, slik som dobbeltbåndet blomsterflue, reiser til varmere strøk for å unngå kulda istedenfor å tilpasse seg den norske vinteren.

Reiser «alle fugler» på ferie?

Sydlige strøk er også favorittreisemålet til mange norske fugler om høsten.

– Mer enn 60 prosent av alle fugleartene som hekker i Norge er trekkfugler, forteller fugleekspert Morten Günther i NIBIO.

– Man kan jo spørre seg om dette er norske fugler som drar på vinterferie til Syden, eller om det er fugler fra sydlige strøk som kommer på sommerferie til Norge. Faktisk tilbringer de fleste trekkfuglene størstedelen av året utenfor Norges grenser, sier han.

Hovedårsaken til at trekkfuglene trekker sørover er at de er avhengige av insekter eller andre næringskilder som ikke er tilgjengelige i Norge om vinteren.

– De kommer til oss for å fråtse i mygg, knott, fluer og veps, og for å utnytte de lange lyse sommerdagene her nord. Ved å hekke i Norge unngår de konkurranse fra andre arter som hekker i overvintringsområdene, forklarer Günther.

Trekkfuglene våre kan deles inn i to hovedgrupper, kortdistansetrekkerne som gjerne overvintrer i Mellom- og Sør-Europa, og langdistansetrekkerne som krysser Middelhavet for å overvintre i Afrika. Noen få langdistansetrekkere, f.eks. blåstrupe, lappsanger, rosenfink og dvergspurv overvintrer i Asia.

De artene som trosser snø og kulde og blir i Norge, kalles gjerne standfugler.

Hvor lenge pågår fugletrekket om høsten?

Høsttrekket pågår fra midtsommer til slutten av november.

De første vadefuglene forlater landet allerede i juni.

– Fedrene trekker sørover så snart eggene er lagt, mens hunnene blir igjen for å ruge. Hos noen arter, f.eks. boltit og svømmesnipe, er det omvendt. Kjønnsrollene er byttet om og hannene må ta seg av ruginga, forteller Günther.

Før sommeren er over har imidlertid de fleste voksne vadefuglene forlatt Norge. Ungfuglene kommer etter i slutten av august og i september. De har ikke foreldrene til å hjelpe seg, men finner likevel veien på egenhånd.

– Dette er et av naturens mange mysterier, sier fugleeksperten.

Flyr opptil 90 000km på ett år

En del ender og måkefugler forlater oss også midt i sommerferien. Det samme gjør stær og tårnseiler. Rødnebbterna starter det rekordlange høsttrekket sørover til Antarktis. Forskere har ved hjelp av lysloggere vist at enkelte rødnebbterner kan tilbakelegge opptil 90 000 kilometer i løpet av ett år.

I løpet av august forsvinner de fleste av langdistansetrekkerne.

– Disse er som nevnt i stor grad avhengige av insekter og påvirkes lite av lokale værforhold. For dem gjelder det å komme seg raskest mulig sørover før maten forsvinner. I denne gruppen finner vi de fleste sangerne, inkludert løvsangeren (Norges vanligste fugl), men også arter som vepsevåk, gjøk, nattravn, fluesnappere og svaler, opplyser han.

Høsttrekket skyter virkelig fart fra slutten av september når temperaturen synker og vinteren melder sin ankomst lengst i nord. Denne siste delen av trekket domineres av arter som skal overvintre i Europa. Store mengder rovfugler, duer, troster, kråkefugler og ikke minst finkefugler forlater Skandinavia i løpet av oktober.

– På de beste dagene kan flere hundre tusen bokfink og bjørkefink passere Falsterbo fuglestasjon lengst sør i Skåne, forteller Günther.

Må ta mange rastepauser

Større fugler som rovfugler og duer, men også småfugler som lerker, svaler, piplerker og finker, trekker hovedsakelig om dagen. Andre arter, som f.eks. ugler, troster, sangere og fluesnappere foretrekker å trekke om natten. Da unngår de rovfugler og andre farer.

Radarstudier har vist at fugler ofte flyr på høyder mellom 1000 og 3000 meter. I motvind går trekket imidlertid mye lavere og man kan følge fugleflokkene fra bakken.

Ifølge Günther kan de minste trekkfuglene holde en hastighet på om lag 30 km/t. Større fugler som ender og vadefugler kan nå en hastighet på opptil 80 km/t.

– Fordi flyging er energikrevende må fuglene stoppe underveis for å spise og lade opp fettreservene. Små fugler må naturlig nok «etterfylle» oftere enn større fugler, påpeker han.

Hvis værforholdene er ugunstige, kan fuglene slå seg ned og ta lange rastepauser. Man regner med at små spurvefugler i gjennomsnitt tilbakelegger cirka 60 kilometer per døgn, mens enkelte vadefugler kan tilbakelegge opptil 500 kilometer per døgn.

Dersom forholdene krever det, kan imidlertid småfuglene holde det gående i 70-90 timer eller rundt 4000 kilometer. Dette gjør dem i stand til å krysse Sahara-ørkenen i en etappe.

Noen utsetter reisen

– Fugletrekket er til en viss grad dynamisk, forklarer Günther.

Mildere vintre har gjort at flere arter som tidligere var trekkfugler i større grad har begynt å overvintre i Norge. Når høsten er ekstra varm, slik som i år, ser vi også at en del trekkfugler utsetter trekket noen dager eller uker. Dette gjelder særlig kortdistansetrekkere som uansett ikke skal reise så langt.

– Men så lenge det lønner seg å trekke sørover fremfor å bli, vil nok fugletrekket bestå slik vi kjenner det, avslutter fugleeksperten.