Har brukt en tredjedel av livet på å kartlegge jord og skog

ats-20221017-1418DSC_9458

Andreas Mickelson er vant med å ha jord på fingrene. En jordkartlegger må alltid kjenne på jordstrukturen for å være sikker på at jorda klassifiseres riktig. Ekstra grisete blir det når det regner. Foto: Anette Tjomsland Spilling

Hvert år, de siste førtifire årene, har Andreas Mickelson tilbragt seks måneder i felt. Til sammen tjueto år, omtrent en tredjedel av livet. Han har kartlagt markslag, jord og skog over hele landet. Snart er han ferdig med sin siste feltsesong.

Vi skriver midten av oktober, og Andreas har bare fire feltdager igjen. Han er klar for pensjonistlivet og har skaffet seg dimmelenke, etter militær modell. Det er en lenke med kuler hvor en kule klippes av på slutten av hver dag. Litt som en julekalender med nellikspiker i appelsin.

– Det er barnslig, men gøy. I militæret begynner man jo med dimmelenke når det er tre måneder igjen, men denne siste turen i Lindesnes kommune tar 25 dager, så da ble det 25 kuler.

Dette er en av de lengre feltsesongene Andreas har hatt, men ikke lenger enn den gangen han og en kollega holdt på til 22. november for å fullføre et stort kartblad.

Den gangen bodde han i ei gammel campingvogn ifra 1966, som var dårlig isolert.

­– En morgen hadde håret frosset fast i veggen. Det var høsten 1991, og det var 15 blå enkelte dager den siste uka i felt.

Verdens fineste jobb

Den siste uka i felt bruker Andreas på å kartlegge jord i Laudal, en halvtimes kjøring innover i landet fra Mandal. Nå gjenstår det bare kontorarbeid med oppdatering av kart i vinter. Til våren blir han pensjonist. Selv om han er klar for neste kapittel, erkjenner han at han sannsynligvis kommer til å sitte ved vinduet og stirre ut på jordet i april neste år. Da vil han tenke på kollegene og feltlivet.

­– Det blir nok litt rart og vemodig. Jeg synes jeg har hatt verdens fineste jobb. Kan ikke fatte at noen kan ha det bedre. Jeg har vært ute halve året og inne halve året, og jeg har hatt mange gode kolleger.

Selve feltarbeidet utføres ofte alene. Ved jordsmonnkartlegging er det gjerne flere som bor sammen, mens i skogtakseringen er det vanlig å bo alene. Siden 1988 har Andreas bodd mye i egen campingvogn.

– Vi er jo flinke til å tåle vårt eget selskap i denne jobben. For min egen del så sier jeg at hvis du heier på Chelsea, er medlem i Venstre, og jobber for NIBIO i felt så må du tåle å være alene.

ats-20221017-1355DSC_9411.jpg
Dette er ikke en normal dag i Lindesnes kommune i oktober 2022. Jordkartleggerne har hatt mye fint vær de siste ukene i felt her, men litt regn legger ingen demper på humøret. Foto: Anette Tjomsland Spilling

Felt-PC har gjort det enklere å jobbe i dårlig vær

Siden regnet bøtter ned ute har Andreas snakket med den lokale bensinstasjonseieren og fått låne et rom til innendørs intervju, før vi tar en tur i felt.

– Dette er ikke en normal dag i Lindesnes kommune. Vi har hatt mye fint vær de siste ukene. Normalen har vært ca. 14-15 grader og sol.

Men i dag regner det altså. Hele 13,4 mm i timen på det meste, ifølge yr.no. Det gjør det vanskelig å jobbe ute. Det er tyngre å borre i jorda, og det tar lengre tid å notere ting på felt-PCen. Den er vanntett, men det er vanskelig å se skjermen ordentlig på grunn av alt regnet. Heldigvis har det blitt lettere å jobbe ute nå, sammenlignet med tidligere. Da ble funn tegnet inn for hånd med tusj på flybilder.

– Tidligere var det noe som het budager, det var når det regna som mest. Da gjaldt det å komme seg tilbake til der vi overnatta for å fyre i ovnen, se på flybilder, og tegne opp. Jeg husker at noen prøvde å bruke krympeplast og paraply for å gjemme unna det de hadde tegna. Bare litt fukt påvirket både tusjen og bildene. Tåke kunne være nok.

På begynnelsen av 2000-tallet fikk jordkartleggerne felt-PC, og det forenklet hverdagen i felt betraktelig. Landsskogtakseringen var enda tidligere ute. Da Andreas begynte med skogtaksering i 1991, hadde de allerede tatt i bruk feltdatasamlere.

– En feltdatasamler er en liten håndholdt datamaskin som samler data ved skogtaksering. Da slipper vi å bruke blyant og papir i felt.

ats-20221017-1326DSC_9379.jpg
Andreas er vant med å snakke med folk han møter i felt, og spørre seg for om ting han lurer på eller trenger hjelp til. I anledning dette intervjuet som pågikk mens det pøsregnet ute, ordnet han tilgang til pauserommet og kontoret på Laudal bensinstasjon. Foto: Anette Tjomsland Spilling

Godt drenert elveavsetning med mye siltig sand

Ute på jordet, mellom kirka og bensinstasjonen i Laudal sentrum, kjører han boret på tvers ned i jorda.

– Et år klarte jeg plutselig ikke å lette armene lenger enn hit, forteller Andreas, og demonstrerer med armene rett ut i nitti graders vinkel på begge sider.

– Bedriftslegen sa at jeg måtte borre på skrå, for å unngå å låse skuldrene. Jeg fikk noen gode øvelser, og etter bare ei uke kunne jeg igjen bevege armene.

Siden har han vært ekstra oppmerksom på teknikken når han er i felt.

Andreas drar boret opp av jorda. Det er flere ting som skal indentifiseres. Opphavsmateriale, tekstur (kornstørrelse), innhold av organisk materiale, jordas naturlige dreneringsgrad, jorddybde og jordsmonnutvikling.

Etter noen stikk her og der på jordet kan han konstatere at vi står på en elveavsetning, som stort sett er naturlig godt drenert. Det ser han på fargen på ett av jordlagene han drar opp.

– Her ser du at det er gul farge på jorda, det indikerer god drenering.

Det er den prosentvise sammensetningen av sand, silt og leire som er grunnlaget for inndeling i teksturklasser. I dette området er det mye silt, hvor kornstørrelsen er en mellomting mellom sand og leire. Andreas finner særlig mye siltig sand, det vil si mest silt, men med innblanding av en del sand.

På spørsmål om han av og til er i tvil om ting, etter så mange år i felt, svarer han;

– Å ja, man blir aldri utlært i denne jobben. Når det er noe jeg lurer på må jeg forsøke å få drøftet det med kolleger med en gang. Det nytter ikke å samle opp.

skann_antj_2022-10-31-16-50-29.jpg
Jeg synes jeg har hatt verdens beste jobb og kolleger. Her fra jordkartlegging i Råde 1997. Bildet sto på trykk i Moss avis i forbindelse med et intervju av kollega Siri Svendgård-Stokke i forgrunnen. Fra venstre bak: Tove Korneliussen, Andreas Mickelson, Kjetil Fadnes, Sissel Balle, Gunnar Engan og Åge Nyborg. Foto: Øystein Stavdal Paulsen

Utilgjengelige kartleggingsflater

Terrenget Anders kartlegger i Laudal er flatt og greit å gå i. Inne på pauserommet på bensinstasjonen forteller han at dette slettes ikke alltid er tilfellet. En gang gikk han seg fast på skogtaksering, på et sted der det var stupbratt rett ned i havet.

– Jeg skulle prøve å gå på høgdekota, men kom ikke nærmere takstflata enn 30-40 m. Da jeg skulle gå tilbake, låste alt seg. Jeg fikk panikk.

Da ringte han sjefen, Knut Ole Viken.

– Har du noe kaffe, spurte Knut Ole. Sett deg ned, få pulsen ned i under 100 og forsøk å finne en løsning. Jeg drakk opp en hel kanne kaffe. Deretter brukte jeg halvannen time på å gå 180 m. Da gav jeg opp den flata. Jeg hadde prøvd å taksere samme flata tre ganger.

Området ble siden kartlagt av en kollega, som klarte det ved å gå inn fra en annen retning. Men det finnes flater som har blitt fjernet fra kartleggingsprogrammene.

– En gang i Eikesdalen, ved Mardalsfossen, var jeg ute sammen med Knut Ole. Da vi kom opp til flata sa han bare: Denne flata er livsfarlig. Vi spiser maten vår og forsøker å komme oss ned.

Den flata ble siden sletta.

 

Kun en skade og sykemelding i løpet av livet i felt

Heldigvis går det stort sett bra. Bare en gang har Andreas blitt skadet på jobb. Det var i Batnfjordsøra på Nordmøre, der han datt og skadet kneet.

– Det hadde gått ras på begge sider, og jeg måtte gå der snøen hadde rast. Jeg begynte å gli nedover, og det venstre kneet hekta seg fast i ei bøyd bjørk. Jeg ble sittende fast der i knallvær på sankthansaften, og jeg tenkte at nå må jeg ringe etter helikopter. Det var bare det at ingen kolleger noensinne hadde blitt henta av helikopter før, og jeg skulle ikke bli den første!

Han fikk til å stå beint, og ålte seg ned i rasbana, og bort til bilen.

– Jeg klarte å kjøre til campingvogna, men i løpet av kvelden hovnet kneet opp til dobbel størrelse. Da bar det til legevakta, igjen liggende mens jeg kjørte.

Legen sykemeldte Andreas i en uke. Han satt i campingvogna nesten hele den uka, og kikket på Romsdalsfjella i Molde.

– Etter ei uke skulle jeg på legevakta, da klarte jeg så vidt å gå. De ville sykemelde meg en uke til, men det nekta jeg. Påfølgende uke tok jeg bare fine enkle flater med kort gangavstand. Senere på vinteren måtte jeg operere kneet. Det er den eneste gangen jeg har vært sykemeldt i feltarbeidet.

ats-20221017-1434DSC_9485.jpg
Det er viktig å bruke riktig teknikk når borret skrus ned. Spesielt tungt er det når det regner. Andreas har aldri hatt problemer med ryggen, men på grunn av feil borreteknikk fikk han problemer med skuldrene. Det ordnet seg heldigvis ved hjelp av en dyktig fysioterapeut og noen gode øvelser. Trikset er å borre på skrå og bruke egen kroppsvekt, for da blir det mindre trykk på skuldrene. Foto: Anette Tjomsland Spilling

Sinte grunneiere som ikke har fått varsel om kartlegging

Det er kommunens ansvar å varsle grunneiere i forkant av jordsmonnkartleggingen, noe som dessverre ikke alltid fungerer. Og det er ikke alle kartlegginger folk mottar varsel om.

– Da vi jobbet med Økonomisk kartverk ble ingen varslet, og våre landsskogflater er det bare vi selv som vet om.

Andreas forklarer at det handler om statistikk. Flatene skal være representative. Om grunneiere vet om kartleggingen kan de begynne å ta hensyn i måten de driver skogen på.

– Jeg har møtt på noen veldig sinte folk i felt. Det er kolossalt plagsomt. En gang på markslagskartlegging ble jeg jaget ut av skogen av en grunneier. I jordsmonnkartleggingen har jeg blitt nektet flere ganger. Jeg kan jo forstå folk som ikke blir varslet om kartleggingen. Plutselig ser de bare en fyr med vest som står og borrer på jordet.

– Her i Lindesnes var det en grunneier som stoppa meg og spurte hva jeg drev med. Du skal ha fått varsel på SMS sa jeg. Nei han drev ikke så mye med SMS og telefon og sånn. Ok, sa jeg, men det ble også lagt ut på kommunens hjemmesider. Hvor ofte tror du jeg er innom der, spurte han da. Jaja, sa jeg. Vi var jo i avisa også. Nei, den leste han ikke.

I slike tilfeller blir det vanskelig å nå frem med informasjon.

mg201310_DSC_3040.jpg
– Tre ganger i min karriere har jeg blitt advart av grunneiere mot deres egne beitedyr. En gang var det en som sa at han alltid brukte traktor inne på beitet. Foto: Morten Günther

Farlige og plagsomme dyr i felt: Kjøttfe og hjortelusflue

Foruten sinte grunneiere, forsøker han å unngå kjøttfe og hjortelusflue når han er i felt.

– Jeg ble jaga av kjøttfe som barn, derfor har jeg en inngrodd respekt for de dyra. Jeg kjente en bonde som ble drept av sine egne dyr, og flere kolleger har blitt jaget.

Selv har han aldri blitt jaget, siden den gang han var barn. Likevel mener han at enkelte ikke forstår hvor farlige beitende kjøttfe kan være.

– Tre ganger i min karriere har jeg blitt advart av grunneiere mot deres egne beitedyr. En gang var det en som sa at han alltid brukte traktor inne på beitet.

Ellers er det tidvis mye flåttbitt i felt.

– Jeg hadde 77 flått på meg i Tingvoll en gang, det er rekorden. Mesteparten plukka jeg bort fra utsiden av tøyet, men seks stykker hadde bitt seg fast både her og der.

Han har bare hatt borrelia en gang, og ble ikke dårlig i det hele tatt.

– Jeg har jo hatt flått på meg i tretti år, og har aldri gjort noe utav det, men hjortelusflue – fytterakkern for et beist. Hun er den verste jeg møter i felt. Jeg får byller som hovner opp. Jeg begynner å klø bare jeg snakker om det. Det eneste som hjelper er dykkerdrakt, og det er jo veldig upraktisk.  

– Hjortelusflua har også kommet hit til Lindesnes. Det har skjedd siden sist jeg var her, i 2016. Det skyldes nok at det har blitt mer rådyr og hjort, og klimaendringene.

ef-20051003-144831.jpg
Hjortelusflue (Lipoptena cervi) . Foto: Erling Fløistad

Lørdager: Napoleonskake og tull med lokalbefolkningen

Andreas har vært i felt i samtlige av Norges fylker, unntatt Finnmark. På spørsmål om han har noen favorittsteder i Norge etter så mange år, svarer han kontant og uten snev av tvil:

– Ja, det er Oppdal, Voss og Vang i Valdres. Det er de triveligste bygdene. De har et rikt kulturlandskap, skogkledde lier og snaufjell.

Hva med folkene? Er det noen steder i landet det er lettere å komme i kontakt med folk?

– Jeg synes i grunnen ikke det er noe stor forskjell på folk i Norge. Jeg opplever at hvis man selv er hyggelig så får man som regel hyggelige svar tilbake. Jeg er veldig glad i å prate med folk, og treffer mye allrighte folk.

På lørdagene har han alltid fri.

– Det er greit å ha en dag å forholde seg til folk. Da tar jeg meg en tur til nærmeste konditori for napoleonskake og kaffe og en liten pils på ettermiddagen. De fleste som jobber med jordkartlegging jobber lørdag og har fri søndag, men jeg og noen andre kolleger har alltid forsøkt å ta fri på lørdagene for å se litt folk.

Noen ganger benytter han anledningen til å skape litt leven blant lokalbefolkningen.

– Jeg kan for eksempel finne en sliten småbarnsfamilie, og spørre ungene om de har fått noen is i dag. Da blir det jo et sabla leven.

– En gang lurte jeg en pakke kondomer oppi handlevogna til et eldre par. Da ble det baluba da de kom til kassa. Hun kjefta på gubben, hva skal du med dem, spurte hun? Det var ikke pent gjort av meg, men jeg gjorde det bare en gang altså, sier han og humrer.

TJK_2010_06_09 11_27_54.jpg
Siden 1979 har Andreas Mickelson reist land og strand rundt på feltarbeid. Fra 2010 til 2021 har han også reist rundt i fylkene i landet for å lære kommunene hvordan de vedlikeholder AR 5-kartene sine. Dette bildet er tatt i 2010, i forbindelse med et av disse kursene. Her vurderer han dyrkingsgraden på en gård i Luster i 2010. Foto: Tom Joar Kristiansen

Feltlivet har vært utfordrende for familien

Det har ikke alltid vært like lett å kombinere feltliv med familieliv.

– Jeg har jo hatt det fint i jobben min, men familien min synes ikke det har vært så greit.

Ekstra ille var det da han i tillegg drev gård og måtte jobbe også når han var hjemme i helger og ferier. Da ble det lite tid til familien.

– Eldstejenta mi kom et par år før jeg begynte med feltliv. Da hun vokste opp, var jeg mye borte. Om sommeren var jeg bare hjemme i helgene. Hun yngste kom i 1986, og vinka hver gang hun så meg fordi hun var vant til at jeg forsvant. De har klagd lite, men etter skoleavslutninger og lignende har jeg ofte fått høre «alle foreldrene var der, men ikke du».

Det var mulig å ha besøk i felt, og familien kom gjerne på besøk en ukes tid. Da forsøkte de å ha litt ferie sammen på ettermiddagene. I dag det bedre ordninger for jevnlige hjemreiser hver fjortende dag, og flere muligheter for feltarbeid i nærheten av hjemmet.

– Det er ikke alltid like lett å jobbe i felt alene med sine egne tanker. I løpet av 14 måneder mistet jeg et barnebarn og min eldste datter, som hadde overtatt garden fire år tidligere. Som følge av hennes bortgang ble slektsgarden solgt ut av slekta. Det ble et par år der som var skikkelig tunge.

ats-20221017-1443DSC_9492.jpg
Ferdig for dagen. Nå er det bare fire dager igjen i felt. Andreas passerer Laudal bensinstasjon på vei mot bilen. Foto: Anette Tjomsland Spilling

Gleder seg til turer uten mål og mening – før hjortelusflua kommer

Når pensjonistlivet snart står for døra blir det mer tid til å være sammen med familie, dra på hytteturer, gå på ski, og fikse opp huset han bygget selv for førti år siden.

­– Jeg har også lyst til å reise rundt i Norge. Vi har jeg gjort litt av det de siste årene, men samboeren er veldig lei av å høre om alle flatene jeg har taksert og alle stedene jeg har kartlagt jord.

– Det første året blir veldig rart tror jeg. Samboeren min kommer nok til å sette pris på at det går an å få meg med på skogtur. Jeg har pleid å svare at jeg går tur hver dag på jobb. I helga vil jeg heller på konditori. Det blir sikkert fint å ta noen turer uten mål og mening, ikke for å se på en flate. Det kan det hende jeg kommer til å gjøre, før hjortelusflua kommer.

KONTAKTPERSON
Fakta

Andreas Mickelson har studert landbruk på Jønsberg landbruksskole i Stange, og geologi på Høyskolen i Hedmark. Feltlivet begynte egentlig allerede i 1977, som ansatt i Statens kartverk. I 1979 ble han fast ansatt på Jordregisterinstituttet på Hamar. Her begynte han på lønnstrinn 8, som var 48 500 kr i året. Instituttet han ble ansatt i den gang hadde 70 ansatte. Nå – fire navneskifter senere, heter arbeidsgiveren NIBIO og har 700 ansatte. Kontoret på Hamar ble nedlagt i 2002, og siden den gang har han pendlet til Ås for å jobbe på avdeling landbrukskart om vinteren.

Andreas begynte først med markslagskartlegging i 1979, for det som den gang het Økonomisk kartverk i Jordregisterinstituttet. I 1986 begynte han også med jordsmonnkartlegging. Markslagskartleggingen ble fullført i 1990, og året etter begynte han med landsskogtaksering. De siste trettito årene har han kartlagt jord om våren og høsten, og skog midt på sommeren. Fra 2010 til 2021 har han også reist rundt i landet for å lære kommunene hvordan de vedlikeholder AR 5-kartene sine.

ats-20221017-1439DSC_9491.jpg
Det er mange små teiger i Lindesnes kommune, og det tar lang tid å kartlegge. Jordkartleggerne forsøker å klare ca. 200 dekar pr dag, men noen dager har det bare blitt 100 dekar. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-1403DSC_9436.jpg
Det er blaut og klissete å jobbe med bløt jord. Andreas kaller det å kline med jorda, på Stangemål. En jordkartlegger må alltid kjenne på kornstørrelsen i jorda. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-1350DSC_9397.jpg
Dette er et hummusrikt ploglag, såkalt a-skikt. Hummusrik siltig sand er nokså typisk for Lindesnes. Det er stort sett gress som dyrkes i Lindesnes, men denne jorda kan også egne seg til å dyrke for eksempel potet, gulrot eller jordbær. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-1357DSC_9423.jpg
Det tar lengre tid å notere ting på feltPCen når det regner. Den er vanntett, men det er vanskelig å se skjermen ordentlig på grunn av alt regnet. Heldigvis har det blitt lettere å jobbe ute nå, sammenlignet med tidligere. Da ble funn tegnet inn for hånd med tusj på flybilder. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-1431DSC_9481.jpg
Riktig skotøy er veldig viktig i felt. Andreas foretrekker fjellsko, og bruker god tid han kjøper sko. Han forteller at alle kollegene har sine favoritter når det gjelder klær og sko. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-145720221017_125754305_iOS.jpg
Siste tur i felt etter 44 år er i Lindesnes kommune. Laudal kirke i bakgrunnen. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-1419DSC_9471.jpg
Man tager det man haver. Når det regner, bruker Andreas gress for å renske hendene mellom hver prøvetaking. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-1443DSC_9496.jpg
Etter endt arbeidsdag kan en vanndam med klart vann være et kjærkomment funn på vei til bilen. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-1446DSC_9498.jpg
Arbeidsbilen er tydelig merket, slik at folk som går forbi kan se at Andreas og de andre kartleggerne jobber i NIBIO, på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet. Foto: Anette Tjomsland Spilling
ats-20221017-1323DSC_9366.jpg
Andreas har bare fire feltdager igjen. Han er klar for pensjonistlivet og har skaffet seg dimmelenke, etter militær modell. Foto: Anette Tjomsland Spilling

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.