De lar oss spille på grønne enger

På denne tiden av året er de fleste golfbanene stengt og spillerne har lagt køllene på hylla for noen måneder. Ved NIBIOs forskningsstasjon på Landvik i Grimstad er det imidlertid full aktivitet året rundt. 

– I løpet av høsten lagrer gresset karbohydrater, og dette er viktig for å begrense vinterskader, forteller seniorforsker Trygve S. Aamlid. Han er en av Norges fremste eksperter på gress til grøntanlegg, og sammen med kollegaene i NIBIO Turfgrass Research Group ønsker han å forbedre gresset på norske golfbaner. Han kjenner godt til de mange utfordringene ved å skulle sikre god banekvalitet i et tøft nordisk klima, hvor gresset må tåle vanskelige og variable værforhold.  

Utfordringer og mulige løsninger

Ikke uventet er det nettopp vinterskader som er et av de store problemene for norske golfbaner. Særlig greenen, området rundt hullet, er spesielt utsatt for skader på grunn av lav klipping og mye slitasje. Mesteparten av forskergruppas arbeid fokuserer derfor på hvordan man kan forbedre gresset på akkurat denne delen av banen.  

– Ulike soppsykdommer er det største problemet her i sør, sier Aamlid, og peker på tydelige brune ringer som viser at soppen rotdreper har vært på ferde. Lenger nord er fysiske skader forårsaket av is og vann mer vanlig, særlig i kystnære områder hvor det veksler mye mellom pluss- og minusgrader. I tillegg er ugress ofte en utfordring, og når Aamlid lister opp noen av de vanligste artene er det nok mange hageeiere som vil nikke gjenkjennende til navn som løvetann, groblad, tusenfryd og tunarve.  

Ulike kjemiske midler kan brukes for å bekjempe både ugress og skadesopper. Men som ellers i landbruket vil man helst begrense bruken av plantevernmidler, blant annet på grunn av risikoen for forurensning av grunnvann og muligheten for at skadegjørerne kan utvikle resistens. Som et mer miljøvennlig alternativ tester forskerne effekten av ulike tilsetninger som kan tenkes å øke gressets motstandskraft mot sykdommer, for eksempel nyttesopper, bakterier eller ekstrakter fra tang og tare. De prøver imidlertid også å få en bedre forståelse av hvilke kjemikalier som har størst risiko for å kunne bli et problem. 

Aamlid viser fram et større gressområde avgrenset av en rad luker, og løfter en av dem for å vise fram et system av grunne grøfter. Denne såkalte lysimetergreenen gjør det mulig å samle opp både overflatevann og vann som renner gjennom greenen. 

 – Vannet fra de ulike forsøksfeltene ledes til separate tanker, og fra disse kan vi ta prøver som sendes til videre analyse for å identifisere eventuelle rester av gjødsel og plantevernmidler.  

Noen ganger er gresset faktisk grønnere

Vegg i vegg med lysimetergreenen ligger et enda større gressområde av en ganske annen karakter – som et gigantisk lappeteppe består det av et titalls mindre ruter i ulike sjatteringer av grønt. Noen av dem er tette gressmatter med en frisk, mørkegrønn farge, mens andre er mer gulaktige eller viser tydelige tegn på sykdom og dårlig vekst. Gress er nemlig ikke bare gress, og her kan forskerne sammenligne egenskapene til noen av de mange ulike artene som finnes. Hvilken av dem man ønsker å ha på sin golfbane avhenger av mange forskjellige faktorer, inkludert værforhold, jordsmonn, økonomi og personlige preferanser.  

– Noen av egenskapene vi studerer er overvintringsevne, etableringshastighet, sykdomstoleranse og behov for vanning og gjødsling, opplyser Aamlid. 

– I Norge har om lag 60 % av golfbanene sådd rødsvingel på greenene, vanligvis i blanding med engkvein. Rødsvingel tåler vinteren godt, og klarer seg også bra mot soppsykdommer. I tillegg trenger den relativt lite vanning og gjødsling, så den er et mer miljøvennlig alternativ.  

Men andre faktorer påvirker også valget av gressart:

– Krypkvein er mer ressurskrevende, men dette er likevel en populær art på norske baner. Den er vanlig på de mer prestisjetunge banene i de større byene. Krypkvein kan nemlig klippes kortere enn rødsvingel, noe som gir en bedre opplevelse for de mer kresne golfspillerne. For noen er også det estetiske viktig: Den tiltalende, mørke fargen er særlig populær blant dem som er mer påvirket av amerikanske golftradisjoner.  

Og man må ikke bare treffe med artsvalget for å få et bra golfgress, man må også finne riktig sort. En sort er en spesifikk variant av den aktuelle arten, og også her kan det være store forskjeller. Derfor er det viktig at man velger den beste sorten for sin green. Det er også vanlig å så flere ulike sorter sammen slik at man kan utnytte deres styrker og utligne deres svakheter. 

Selv om man ikke lenger har nasjonal utvikling av nye sorter i Norge, kan Aamlid fortelle at sortstesting fremdeles er en sentral del av arbeidet ved NIBIO. Gjennom prosjektet Scangreen samarbeider nordiske forskere om å teste forskjellige sorter greengress i ulike klimasoner. Her til lands gjøres forsøkene parallelt i kystklima på Landvik og i kaldere innlandsklima på Apelsvoll i Østre Toten. Siden sortene som testes stort sett er utviklet av kommersielle utenlandske aktører, er det viktig at de testes grundig også under norske forhold før man kan gå ut med spesifikke anbefalinger til landets greenkeepere.  

Golfbaner til folket

Og dersom gress ikke bare er gress, så er kanskje golf ikke bare golf? Avslutningsvis kan nemlig Aamlid avsløre at det er en sterkt økende trend å utvikle golfbaner som multifunksjonelle naturområder, hvor det også legges til rette for andre aktiviteter som uteundervisning, hundelufting, blomstervandringer og sykkelbaner. Golfbanene kan også være viktige områder for biodiversitet: Kantområder med lengre gress kan beplantes med blomster som er populære blant humler og bier, og vanndammer kan utvikles til viktige habitater for truede arter. Banene skal nemlig ikke bare kunne brukes av en liten andel av befolkningen, men være til glede for oss alle. Dermed er det nok flere enn bare garvede golfspillere som drar nytte av gressforskernes eksperimenter på Landvik.