Bak en grøderik norsk kornåker ligger det mye forskning

Norge er egentlig ikke noe kornland. Vekstsesongen er kort og temperaturen er heller ikke helt optimal for korndyrking. Terrenget er dårligere tilpasset enn i de fleste store kornproduserende land. Dessuten er det forholdsvis små sammenhengende områder som egner seg for korn. Slike små enheter og skifter er dårlig tilpasset dagens maskinpark for produksjon.

Til tross for dette er avlingsnivået for korn i Norge høyt. Korn dyrkes i dag på nær en tredjedel av Norges landbruksareal. Tilpassing av sortsmateriale, riktig valg av sort, dyrkingsteknikk og oppfølging av kornet gjennom vekstsesongen medfører et stort behov for anvendt kunnskap om korndyrking – og dette er avgjørende for å lykkes med produksjonen.

Kontinuerlig forskning på korn har spilt en viktig rolle i dette arbeidet, i godt samspill med rådgivningen og bøndene.

Avlingsutviklingen

– I Norge har vi god avlingsstatistikk for korn, forteller Hans Stabbetorp, pensjonert forsker ved NIBIO.

– Årsvariasjonen er imidlertid meget stor. For eksempel hadde kornbøndene svært lave avlinger i tørkeåret 2018, men høye avlinger i 2020. I tillegg er det en rekke andre faktorer som samtidig påvirker kornbondens valg og avlingsutviklingen. Dette kan være alt fra sortsframgang, priser på arter, gjødsel, plantevernmidler til teknologisk utvikling - og ikke minst tilskudd for ulike formål.

Stabbetorp forklarer at avlingsframgangen i midler over en årrekke, gir et godt inntrykk av utviklingen i avlingsnivået. En slik framstilling er imidlertid mindre egnet til å avgjøre hvilke faktorer som har betydd mest i ulike perioder.

Figuren over viser avlingsframgangen i de ulike kornslagene fra 1960 til 1990, fra 1990 til 2010 og videre fram til 2020. Verdiene som utgjør kurvene er 5 års glidende gjennomsnitt, det vil si at verdien for 2005 er gjennomsnittet for registrerte avlinger for årene 2003, 2004, 2005, 2006 og 2007 for de ulike kornartene. Dette for å dekke over de store årsvariasjonene. I kurven for hvete inngår både høsthvete og vårhvete.

1960-1990: Fokus på økte avlinger

I 30-årsperioden fra 1960 til 1990 økte bygg- og havreavlingene med hele 130 kg pr dekar og hveteavlingene med hele 170 kg pr. dekar. Det vil si at en årlig hadde en avlingsframgang på 4,5 kg pr. dekar og år for bygg og havre og 5,7 kg pr. dekar og år for hvete på landsbasis.

– I denne perioden steg kornprisene, og det helt overordnete målet i korndyrkinga var økte avlinger. Vi regner med at nye og mer yterike sorter sto for halvparten av avlingsframgangen i perioden, mens bedre dyrkingsteknikk sto for den andre halvparten, opplyser Stabbetorp.

Det var i første rekke sterkere gjødsling og nye effektive plantevernmidler mot soppsjukdommer og skadedyr som betydde mest når det gjaldt dyrkningsteknikken.

– Med dagens arealer og kornpriser ville den store framgangen fra 1960 til 1990 hatt en årlig merverdi på hele 40 millioner kroner, og det er en verdi som fornyes hvert år. I løpet av 30 år tilsvarer det en framgang på 1200 millioner kroner, sier den pensjonerte forskeren.

1990-2010: Miljøfokus og tilskuddsordninger legger ny linje

Ser en på perioden fra 1990 til 2010 er utviklingen en helt annen. Her steg avlingene av bygg og havre med bare 10 kg gjennom hele perioden, altså med bare 0,5 kg pr. dekar og år. For hvete var det ikke avlingsøkning. Hva var så årsakene til de store forandringene som skjedde rundt 1990?

– Mot slutten av 1980-årene kom miljøspørsmål mer og mer i fokus. En fikk Nordsjøavtalen i 1987 hvor Norge forpliktet seg til å redusere utslippene av fosfor og nitrogen til Nordsjøen. Dette ble forsterket av algeoppblomstringen i Skagerak og Sørlandskysten i 1988. I 1990 ble arealtilskudd innført samtidig som kornprisene ble redusert. Dette førte til en mindre intensiv produksjon. Det ble lagt mer og mer vekt på miljøutfordringer, og innført tilskuddsordninger som erstatning for noe mindre avlinger, forklarer Stabbetorp.

Han legger til at det i 1991 ble gitt tilskudd til redusert jordarbeiding om høsten, og omkring år 2000 ble det ikke høstpløyd på halvparten av kornarealet. Det var miljøavgift på handelsgjødsel som økte utover på 1990-tallet før den ble avviklet i 2000. Det ble gitt tilskudd til fangvekster og etter hvert også til grasdekte vannveier og soner mot vassdrag.

– Arealtilskuddene økte relativt mer enn kornprisene, og en fikk en utvikling der mange kornbønder fant det lønnsomt og valgte å drifte store areal. Større maskinkapasitet gjorde det mulig. Det var fortsatt viktig å ta store avlinger, men best mulig samlet økonomi betydde mer. De fleste tilskuddsordningene førte til noe mindre avlinger pr. dekar. Prisene på innsatsfaktorer som gjødsel, plantevernmidler, maskiner mv.. økte mer enn kornprisen.

Stabbetorp påpeker at det kan være vanskelig å vurdere betydningen av de ulike tilskuddene, men selv om avlingsutviklingen i statistikken ser ut til å ha stoppet opp, så hadde en - og har fortsatt -sortsframgang og forbedret dyrkningsteknikk.

Stor sortsframgang

En annen metode for å måle avlingsutviklingen for korn er å se på sortsprøvingen av kornsorter. Det gir et nokså presist uttrykk for den framgangen vi har i sortsmaterialet.

I sortsprøvingen blir eldre sorter sammenlignet med nytt sortsmateriale, og en har med målestokksorter slik at en kan beregne utviklingen over tid. Hvert år blir det gjennomført 8-10 forsøk i de ulike artene. Her blir sortene sammenlignet under dyrkningsmessige helt like forhold - uten behandling mot sopp, og en kan gjøre sikre sammenligninger over lang tid. En slik gjennomgang og sammenligning ble utført i 2010, og i utredningen ble sortsframgangen fra 1990 til 2010 beregnet.

–Særlig i hvete var sortsframgangen stor med omkring 70 kg pr. dekar i 20-årsperioden. De tilsvarende tallene for bygg og havre lå på 30 og 50 kg korn pr. dekar. En årlig sortsframgang i perioden 1990 til 2010 på for hvete, bygg og havre på henholdsvis 3,5, 1,5, og 2,5 kg pr. dekar vil med dagens areal og kornpriser beløpe seg til omkring 20 millioner kroner årlig, forteller Stabbetorp.

I tillegg vil en mer tilpasset dyrkningsteknikk av de nye sortene med delt gjødsling, presisjonsgjødsling og mer tilpasset plantevern etter varsling mot planteskadegjørere m.m. også utgjøre flere millioner kroner årlig.

–Dette gjenspeiles ikke i avlingstallene til Statistisk Sentralbyrå på grunn av alle de forholdene som er nevnt ovenfor; prisforholdene, arealtilskudd og ulike miljøtilskudd fører til at det er mindre interessant å ta ut det maksimale avlingspotensialet. Den fortsatte store framgangen i sorter og dyrkningsteknikk fra 1990 til 2010 har imidlertid medvirket til at en har opprettholdt avlingsnivået i denne perioden, forklarer han.

2010-2020: Framgang i dyrkingsteknikk

Etter 2010 har framgangen i sorter og dyrkningsteknikk fortsatt, og en har hatt noen gode kornår.

–Avlingstallene til Statistisk Sentralbyrå peker noe oppover igjen. De 2-3 siste årene ble sterkt preget av tørkeåret 2018 da kornavlingene lå på halvparten av det normale. I de før nevnte sortsforsøkene ligger avlingene godt over dekaravlingene i avlingsstatistikken. Her har en ofte avlinger på 700-800 kg bygg og havre pr. dekar, og en har hatt høsthveteavlinger på godt over 1000 kg/dekar. Forsøkene ligger her ofte på den jevneste og beste jorda, men tallene viser at avlingspotensialet i korn er høyt, sier den pensjonerte NIBIO-forskeren.

NIBIO har hatt kontinuerlig forskning og utprøving på de fleste av disse områdene. Best mulig og riktig bruk av sorter, gjødsel og plantevernmidler har vært viktige oppgaver, og en har evnet å se flere av disse store områdene i sammenheng. Med meget kort vei mellom forskning, rådgiving og den praktiske bonden er nye resultater raskt tatt i bruk.

Han tror at vi framover heller ikke kan forvente en satsing på full utnyttelse av avlingspotensialet. Det er mange målkonflikter, og det gjør at en må finne mellomløsninger.

– Biologisk mangfold og klimagassutslipp er viktige fokusområder. EU har som mål at plantevernbruken skal reduseres med 50 % innen 2030, og slike mål vil også påvirke produksjonen i Norge. I tillegg til å ta størst mulig kornavlinger er det mange andre hensyn som må ivaretas i framtiden, påpeker Stabbetorp.

Samarbeid

NIBIO driver med anvendt forskning innen korn, oljevekster, belgvekster og gras- og kløverfrø til norske frøblandinger, og leverer kunnskap om agronomiske løsninger som fremmer avling og kvalitet, samtidig som hensynet til klima og miljø ivaretas. Gjennom økt kunnskap har kornprodusentene kunnet utvikle dyrkingsstrategier som kan best mulig sikre avlingene og tar hensyn til miljø og klima.

– NIBIO kan selvsagt ikke alene ta æren for denne utviklingen, understreker Stabbetorp.

– På slike sammensatte områder er en avhengig av et godt samspill mellom ulike institusjoner med ulike oppgaver, og NIBIO har samarbeidet godt både med NMBU, Nofima og Graminor gjennom hele perioden. Spesielt har Graminor lykkes med å foredle sorter tilpasset det norske markedet. En er også avhengig av et godt samspill med Landbruksrådgivningen i formidling av resultatene, og også med kornhandlerne og brukerne av kornet, avslutter han.