Bevaring av trebasert kulturarv i Arktis

På Svalbard blir gamle trekonstruksjoner ødelagt av klima og menneskelig aktivitet. I 2021 tok ArcticAlpineDecay-prosjektet sikte på å forstå og motvirke disse truslene.

– Svalbard har vært vårt hovedfokus fordi klimaendringene skjer ekstra hurtig her. Det er nesten som et naturlig laboratorium, sier Anne-Cathrine Flyen, ph.d. i arkitektur og teknisk konservator ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Gjennom feltarbeid, tekniske analyser og samtaler med turister og guider fant forskerne fire forhold som gjør de trebaserte kulturmiljøene på Svalbard sårbare: hvordan besøkende oppfatter stedene, hvilken tilstand de er i, hvor skjøre materialene er, og hvordan områdene blir brukt.

Prosjektet omfattet også Finse på Hardangervidda, der alpine forhold skaper lignende utfordringer.

Ikke bygget for å vare - men nå vernet

– Det er et paradoks at mange av Svalbards trekonstruksjoner, som taubanebukkene brukt til kulltransport, aldri var ment å vare i generasjoner. De ble bygget for å fungere så lenge gruvene leverte kull, ikke for å stå i hundre år, forteller prosjektkoordinator Gry Alfredsen ved NIBIO.

Utfordringen oppsto da Svalbardmiljøloven tredde i kraft i 2002. Den ga automatisk vern til alt som var eldre enn 1946. Plutselig ble midlertidige industrikonstruksjoner definert som kulturminner, og ansvaret for å bevare dem for fremtiden ble både et juridisk og praktisk spørsmål.

Klima, nedbrytning og turisme

Taubanebukkene på Svalbard står på ubehandlede trestolper satt ned i permafrosten. Stolpene fungerte opprinnelig som et stabilt, naturlig fundament. Men ettersom permafrosten nå tiner dypere for hvert år, undergraves fundamentene og stabiliteten trues. Bukkene er også sårbare for råteskader i overgangen mellom jord og luft.

Turisme legger et ekstra press på kulturminnene. Mange besøkende, ofte ledsaget av guider, er ikke klare over hvor sårbare disse og andre trebaserte kulturmiljøer er.

– De tråkker på, og noen ganger gjennom, ting uten å være klar over at det er vernede kulturminner. En haug med gamle treplanker kan for eksempel være vanskelig å lese og forstå som noe annet, sier Anne-Cathrine Flyen.

Guider har ofte fokus på historiefortelling, men mangler opplæring i hvordan man beskytter de fysiske omgivelsene. Enkle tiltak, som bedre skilting og avsperringer, kan redusere skader, men blir ikke alltid gjennomført.

Alvorlig nedbrytning i mange taubanebukker

En kjerneoppgave i ArcticAlpineDecay var å vurdere tilstanden til taubanebukkene. Forskerne tok små overflateprøver (2 × 2 × 5 cm) både nær bakken og fra bukkens horisontale bjelker i omtrent brysthøyde. Denne metoden minimerte inngrepene, samtidig som den ga tilstrekkelig materiale til analyse.

Andre metoder inkluderte visuell inspeksjon, boring med tynt bor for å vurdere indre råte, mikroskopi, kjemiske analyser og DNA-analyse.

Av de 22 bukkene som ble undersøkt, var 17 sterkt nedbrutt med høy risiko for kollaps. Dette er bekymringsfullt, ettersom slike konstruksjoner kan utgjøre en fare både for mennesker og eiendom dersom de svikter.

– Spørsmålet er ikke om, men når noen av disse strukturene vil falle. Risikoen er reell og akutt, advarer Gry Alfredsen.

Sopp som bryter ned ved utgjør en økende trussel når klimaet endrer seg

DNA-sekvensering avdekket et rikt mangfold av sopparter som bryter ned ved. En aggressiv brunråtesopp var til stede i nesten 90 prosent av prøvene fra bukkene.

– Brunråte svekker treverket raskt. Måten den bryter ned materialet på gjør at treverket mist styrke mye raskere enn ved for eksempel hvitråte eller bløtråte, sier Alfredsen. Hun legger til at denne typen råte sannsynligvis også truer trekonstruksjoner som står i jord utenfor Svalbard.

Lengre, varmere og våtere sesonger gir bedre vekstvilkår for sopp og akselererer nedbrytningen av trekonstruksjoner.

– Når klimaet endrer seg, endrer også vekstforholdene for soppen seg. Dette kan føre til økt risiko for råte, selv i områder som tidligere har hatt lave temperaturer og lite nedbør, sier Mari Sand Austigard, FoU-leder i Mycoteam.

– Kunnskap om hvordan sopp reagerer under ulike klimaforhold er avgjørende for å kunne vurdere risikoen for at trekonstruksjoner svikter i fremtiden – særlig de som står ute i vær og vind.

Prosjektgruppen påviste også uventede arter som shiitake og gul østerssopp, som kan ha blitt introdusert gjennom menneskelig aktivitet, for eksempel via matavfall. Dette funnet understreker det komplekse samspillet mellom natur og kultur på disse stedene.

Forvaltningsutfordringer og anbefalinger

I 2023 etablerte Svalbard Museum et kompetansesenter for kulturarv. Gjennom avtaler med Sysselmesteren på Svalbard og Nærings- og fiskeridepartementet gir senteret nå råd, samtidig som de overvåker og sikrer statseide bygninger og anlegg. Dette inkluderer fangsthytter, gruveanlegg og taubaneanlegg, som alle må vurderes og vedlikeholdes jevnlig. Tidligere ble disse oppgavene håndtert av Sysselmesteren og ulike statlige eiere.

– Sysselmesteren har fortsatt ansvar for de juridiske oppgavene etter miljøloven, men den daglige bevaringen er en utfordring, sier Anne-Cathrine Flyen.

– Store konstruksjoner som taubanebukker krever omfattende arbeid, og ressursene er begrensede. Sysselmesterens avdeling har bare to kulturminneforvaltere.

Det finnes midler gjennom Svalbard miljøvernfond, men mange kulturmiljøer trenger oppfølging og bedre koordinering mellom aktørene. Flyen anbefaler opplæring av turistguider for å øke bevisstheten, mer skilting og avsperringer, samt bruk av langsiktige tekniske metoder for tilstandsvurdering.

Et grunnlag for framtidig bevaring

De historiske trekonstruksjonene som er spredt i arktiske og alpine landskap vitner om menneskets evne til å tilpasse seg og overleve i krevende omgivelser.

– De hjelper oss å sette våre egne liv i perspektiv, sier Flyen, og påpeker at mange besøkende opplever at disse sporene forsterker deres opplevelse av naturen rundt.

– Ved å lære av tradisjonelle byggemetoder kan vi dessuten finne løsninger som gjør oss bedre rustet for et varmere klima.

Resultatene fra ArcticAlpineDecay-prosjektet, som ble avsluttet i desember 2025, understreker behovet for systematisk overvåking, bedre forvaltningsverktøy og tydelig kommunikasjon for å beskytte trebaserte kulturmiljøer. Å sikre dem på en tilstrekkelig måte vil kreve tett samarbeid mellom forskere, kulturmiljøforvaltningen, beslutningstakere og lokalsamfunn.

– Vi har etablert et referansegrunnlag for langtidsovervåking, som gjør det mulig å sammenligne framtidige data og se hvordan klimaendringer påvirker kulturarven vår i nord, sier Gry Alfredsen.

– Siden taubanebukkene er bygget på samme måte, gir tilstanden deres en god pekepinn på hva som kan skje med disse og andre sårbare kulturminner i fremtiden.