Spredning av askeskuddsjuke i Norge
Askeskuddsjuke har spredd seg med rekordfart i Europa og i Norge. De aller fleste områder med vanlig ask (Fraxinus excelsior), som er meget sensitiv for denne nye sjukdommen, er nå infisert med sekksporesoppen askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus) som forårsaker sjukdommen.
I Norge ble askeskuddsjuke første gang registrert i 2008 og allerede da ble den ble funnet over store deler av Østlandet og Sørlandet. Deretter har askeskuddsjuke spredd seg nordover på Vestlandet med gjennomsnittlig mer enn 50 km per år. I 2017 ble askeskuddsjuke for første gang påvist i Trøndelag, og i 2018 hadde den infisert Hindrum naturreservat, verdens nordligste askeskog.
Askeskuddsjuke i Norge
I Norge ble askeskuddsjuke registrert første gang i 2008. Da ble den funnet i en planteskole som hadde importert askeplanter fra Sverige. Eierne hadde registrert en begynnende visning allerede året før så sjukdommen må ha vært der allerede i 2006. I 2008 ble det også funnet eldre nekroser som underbygget dette. Allerede samme år ble askeskuddsjuke observert over store deler av Øst- og Sørlandet. Mellom det nordligste funnet i Ringsaker og det vestligste ved Moi i Rogaland var det en avstand på rundt 360 km i luftlinje. At sjukdommen var spredd over så store avstander allerede i 2008, kan tyde på at det hadde blitt plantet ut angrepne askeplanter fra planteskoler. Sjukdommen ble da også påvist i alle planteskoler som ble undersøkt på Østlandet i 2008.
Spredning på Vestlandet
I 2008 ble det vestligste funnet av askeskuddsjuke gjort rett inn for grensen i Rogaland, litt øst for Moi, i Lund kommune. Året etter ble askeskuddsjuke funnet i to nye kommuner, Eigersund og Sokndal. Det vestligste funnet ble gjort ca. 25 km fra forrige årets vestligste funn ved Moi. I 2010 ble det nordvestligste funnet gjort i Ålgård, Gjesdal kommune. Flere steder i og ved Ålgård sentrum ble askeskuddsjuke registrert på mindre asketrær rundt 29 km fra forrige årets sjukdomsfront.
Registeringene i 2011 ble litt spesielle. Nord for Ålgård var det ferske angrep, men ved Jørpeland ble det funnet små asketrær med ett år gamle barknekroser. Videre nordover ble det etter hvert funnet trær med eldre nekroser også, og i Vindafjord kommune ble det funnet små askebestand med svært sterke skader. I denne kommunen ble det også funnet trær med 3-4 år gamle barknekroser. Videre nordover, gjennom Hordaland fram til Sognefjorden ble det igjen mindre med angrep. Det nordligste funnet i 2011 var ved Rivedal i Askvoll kommune. Våre funn i 2011 tyder på at det har vært en egen introduksjon til Vindafjord eller en nærliggende kommune på Haugalandet.
Etter 2011 har askeskuddsjuke spredt seg jevnt og trutt nordover på Vestlandet. De første funnene av askeskuddsjuke i Møre og Romsdal ble gjort i 2013 i Herøy kommune. Allerede i 2016 ble askeskuddsjuke funnet helt nord i fylket, i Våg i Aure kommune, bare få kilometer fra grensa til Trøndelag. Fra det nordligste funnet i 2015 i Averøy kommune til det nordligste funnet i 2016 var det 53 km i luftlinje. I 2017 ble askeskuddsjuke for første gang påvist i Trøndelag, nærmere bestemt ved Reins kloster på Fosenhalvøya, 75 km i luftlinje nordøst for fronten i 2016. I 2018 ble askeskuddsjuke funnet i Hindrum naturreservat i Indre Fosen kommune, som ofte omtales som verdens nordligste askeskog. Det finnes spredte forekomster av ask også lenger nord som kan forventes å bli infiserte innen få år.
KONTAKTPERSON
KONTAKTPERSON
Publikasjoner
Abstract
Ash dieback, caused by the ascomycete Hymenoscyphus fraxineus, was first observed in the eastern and southernmost Norway in 2008. Based on the age of stem bark lesions, it was concluded that the fungus had arrived to the region no later than 2006. Since 2008 the annual spread of the disease northwards along the west coast of Norway has been monitored. The registration was done each year during early summer around a disease frontier recorded in the previous year. The occurrence of necrotic bark lesions in the previous-year shoots and dieback of these shoots, and isolation of H. fraxineus from the discoloured wood associated with necrotic bark lesions were used as signs of ash dieback. These records indicate an annual spread of ash dieback in the range between 25 km and 78 km, and a mean annual spread of 51 km. The cause of the spread is discussed.