Beite

Beite deles inn i to underkategorier, aktiv beitet innmark og åpent og glissent tresatt utmark på mineraljord. Dette er en ny definisjon som ble implementert i det nasjonale klimagassregnskapet for første gang i 2021. Tidligere var beite kun det som i dag er aktivt beita innmark, mens åpen og glissent tresatt utmark på mineraljord tidligere var en del av annen utmark (den delen som er dekket med mer enn 50 % vegetasjon eller er tresatt). 

Aktivt beitet innmark tilsvarer det som i AR5 er overflate dyrket mark og innmarksbeite, men det er ikke fullstendig overlapp. Her skal det ikke være mulig å pløye og arealet skal brukes til beite. Videre skal det være minst 50 % gressdekt. Det kan være trær på arealene. Kronedekke kan overstige 10 % (definisjonen på skog), i disse tilfellene er det det tydelige beitepreget og forekomsten av gressarter som gjør at det defineres som beite og ikke skog. Samlet utgjør aktivt beitet innmark kun 2% av beitekategorien.

Overflatedyrka eng har mange grunne partier, hvor det er mindre enn 30 cm til fjellet. Det er derfor ikke mulig å pløye, men arealet er ryddet og jevnet slik at det er mulig med maskinell høsting. Områdene egner seg godt til gressproduksjon.

Innmarksbeite regnes som et område som ikke kan høstes maskinelt. Det er gjerne en ujevn overflate, hvor det er treklynger, steiner og lignende som deler opp arealet. Arealet må være dekket med minst 50 % kulturgress eller beitetålende urter. Område skal ha et tydelig kulturpreg og være ryddet for kratt og hogstavfall, slik at beitedyr kommer til. Områdene er gjerne enten inngjerdet eller stengt på andre naturlige måter. 

Åpne og glissent tresatt utmark på mineraljord er arealer som er dekket med minst 50 % vegetasjon eller er tresatt (men ikke nok til å nå skogdefinisjonen.) Arealene må være på mineraljord. Det er ikke et krav om at arealene beites. Denne underkategorien er veldig variabel, med mange ulike naturtyper som faller inn under denne underkategorien. Det er 3 typer beiter som inngår i underkategorien: Snaumark, annet tresatt areal og kystlynghei.

Snaumark utgjør den største delen av beiteområder i Norge. Dette er områder som er dekket med mer enn 50% vegetasjon, slik at det kan foregå beite i stor skala. Enkelte trær kan forekomme.

Annet tresatte arealer er områder hvor det er mellom 5 og 10 % trær som er over 5 m høye eller busker og små trær (her kan kronedekningen være over 10 %). Dette er områder som ikke kvalifiserer til skog og gjerne områder med lav produktivitet.

Lyngheilandskapet utgjør en liten del av norske beiteområder. Her er en stor mengde av vegetasjonen dekket av flerårig lyng. Disse områdene anses som en overgang mellom beiteområder og skog, og vil naturlig gå over til å bli skog etter hvert. Lange tradisjoner for bråtebrenning og beiting i disse områdene har gjort at de holder seg i den tilstanden.

Hele beitekategorien regnes som forvaltet og det beregnes således årlige endringer i karbonlager, som regnes om til utslipp og opptak i CO₂. I aktivt beitet innmark beregnes det utslipp og opptak fra CO₂ i levende biomasse, opptak i mineraljord og utslipp fra organisk jord. Det antas at det ikke er noen endringer i dødt organisk materiale. I åpent og glissent tresatt utmark på mineraljord, er det kun opptak og utslipp av CO₂ fra levende biomasse (fra trærne) som beregnes. Dette skyldes at så lenge det ikke skjer noen endringer er det antatt at de ikke skjer er noen endringer i hverken jordkarbon eller dødt organisk materiale. Når arealer fra en annen kategori gjøres om til beite, så snakker vi om beite i overgang. Dette vil f.eks. gjelde når en skog hogges og tas i bruk som beite. I slike tilfeller vil utslipp og opptak beregnes særskilt fra gjenværende beitearealer. Overgang til beite er kun registrert i aktivt beitet innmark. I overgang til beite beregnes en økning i gressbiomasse som opptak av CO₂, mens ev. tap av trær regnes som utslipp av CO₂. Det beregnes et opptak av CO₂ i mineraljord og et tap i dødt organisk materiale (kun i overgang fra skog) i forbindelse med overgang til beite.