Svedjerugen - reddet av 7 spirende korn

Ukas kulturplante, svedjerugen, kom til Sørøst Norge i begynnelsen av 1600-tallet i forbindelse med finninnvandringen som skjedde da.

Liksom all rug stammer også svedjerug fra Sentral-Asia. I høydeområdene i Afghanistan og Irak finnes det mange varianter av rug. Disse opptrådte tidlig som ugress i hvete, men når de ble spredt med frøhandel lengere nordover inn i Russland, viste rugen seg mer egnet til å dyrke her enn hvete. Ekspansjonen skjedde i perioden fra 400 f.kr. og fremover. I nesten hele det germanske kulturområdet i Nord-Europa ble rugen den viktigste kornplanten, etter bygg.

Svedjebruk en lang tradisjon

Noen steder i det sentrale Russland utviklet det seg etter hvert en rugtype som var spesiell i den forstand at den vokste bedre enn noen andre kulturplanter i surt miljø. Dette gjorde det mulig å så den i aske fra bartrær. Allerede i tidlig jordbrukshistorie var det å svedje (=brenne arealet) den viktigste måten å forberede og gjødsle et areal på. I de store barskogsområdene i Nord-Europa var det kun de begrensede løvskogarealene som var mulige å svedje, før svedjerugen ble utviklet.

En gang før år 1000 nådde svedjerugen Øst-Finland og Karelen. I disse store granskogområdene gav den etter hvert opphav til en befolkningseksplosjon, slik at det mot slutten av 1400-tallet oppsto mangel på egnede svedjeområder som kunne brennes.

Rugdyrkere flyttes vestover

Heldigvis sammenfalt dette med at Sverige-Finland ble fritt fra Danmark i år 1520. Den svenske kongen, Gustav Vasa, ønsket av strategiske grunner å befolke de store øde skogarealene i sitt rike og gav derfor meget gode vilkår for mennesker som ønsket å bosette seg der. Dette førte til at en stor del av befolkningen i Karelen og tilgrensende områder emigrerte. Først dro de til vestre Finland, deretter til Øst-Sverige, og videre vestover. I slutten av 1500-tallet nådde de første svedje-finnene Norge.

Den dyrkingsteknikk som ble brukt av finnene fra Karelen blir kalt Huuhta- svedje. Metoden innebar at man først, oftest på vinteren, lette opp egnet svedjeland. De beste dyrkingsområdene var høyproduktive granhellinger med naturlige branngrenser. Det ble brukt en spesiell metode for utmerking av disse områdene. I april ble skogen hogd og deretter fikk hogsten tørke frem til sankthans året etter, da arealet ble brent og direkte sådd med rug i den varme asken.

Kunne såes tynt

Svedjerug har meget god buskingsevne (lager mange strå fra en plante), og dermed kunne man så med meget stor avstand mellom såfrøene. Kilder oppgir at man f.eks. sådde 11 frø under et kalveskinn, eller et frø per fot. Jeg har selv tellet opp til 94 strå fra samme plante, med over 50 korn per aks.

Svedjerugen, som er toårig, ble vanligvis beitet av sauer på høsten for å stimulere til økt busking og i månedsskiftet juli-august året etter såing, ble den skjært. På de aller beste områdene kunne man deretter ha en generasjon med neper eller bygg. Før skogen på nytt tok over arealet, gav det i et antall år et godt beite.

Syv frø spirte

Jeg har formert opp og dyrket svedjerug i mange år. Jeg har da dyrket rugen på vanlig åker. Den rug jeg dyrker stammer fra et funn av 10 rugkorn i en gammel rie (badstu for tørking av korn) på Grue Finnskog på begynnelsen av 1970-tallet. 7 av disse kornene spirte og ga opphav til det frømateriale som er igjen av Norsk svedjerug.

Svedjerugen kan bli nesten 2,5 meter høy og har en fin smak, litt kraftigere enn moderne rug. Den er spesielt godt egnet til surdeigsbakst, da den har meget bedre og raskere oppstart og heving enn annen rug.