Stjernemelde - historien om nordens spinat
Hablitzia tamnoides er en flerårige klatreplante som er hjemmehørende i Kaukasus, men som matplante har vi i Norden holdt denne spennende spinat- og salatplanten hemmelig for resten av verden i over 100 år!
For noen år siden fikk jeg en e-post fra en svensk dame, Lena Israelsson. Hun fortalte at hun var forfatter av bøker om grønnsaker og krydder og at hun var spesielt interessert i å prøve ut nye arter, spesielt løk som var hardfør i området rundt Stockholm. Jeg sendte henne diverse frø fra min voksende samling av flerårige grønnsaker, og til min stor overraskelse fikk jeg to av hennes bøker i retur som takk.
En godt bevart hemmelighet
Jeg skrev senere til henne at spesielt hennes bok "Köksträdgården - det gröna arvet" fra 1996 var en av de mest spennende bøker om grønnsaker jeg hadde lest. Blant mange andre sjeldne og gammeldagse grønnsaker var det en som var helt ukjent for meg, rankspenat (Hablitzia tamnoides). I Norge brukes vanligvis navnet stjernemelde.
Denne arten fant jeg ingen spor av i de største oppslagsverkene om verdens spiselige planter, og det var heller ikke mulig å kjøpe planten i UK i følge Royal Horticultural Society's omfattende "The Plant Finder" (se lenke nedenfor). The European Garden Flora med sin 17000 taxa omtaler heller ikke Hablitzia! Samme år fikk jeg tilbud om frø fra en annen svensk dame og en plante ble resultatet.
Kommer fra Kaukasus
Hablitzia tamnoides er hjemmehørende i Kaukasus og finnes spesielt i gran og bøkeskoger, i steinete kløfter og i kratt langs elver. Hablitzia er benevnt etter Carl Ludwig Hablizl, en naturalist fra det 19. århundre og vise-guvernør i Krimea. Epiteten tamnoides betyr "ligner tamus". Tamus communis er også en klatreplante, i yamsrotfamilien, som man kan finne viltvoksende bl.a. i sør-England og Frankrike. Bladverket er svært likt Hablitzia.
I antikken skal forresten ungskuddene av Tamus ha vært foretrukket framfor asparges og er fortsatt brukt idag i noen rituelle vår-retter i Italia, hvor det inngår over 50 forskjellige viltvoksende urter.
Klatrer høyt
Hablitzia klatrer til over 3m i løpet av ganske kort tid i løpet av forsommeren. De nederste bladene er hjerteformet og langskaftet. Blomstene sitter i klasser som minner litt om marikåpe-blomster (små, grønne og stjerneformet). Planten visner helt ned til bakken om høsten. Frøene er litt spesielle, små (ca. 1.5mm), svarte, glatte og glinsende.
Lena Israelsson hadde undersøkt plantens historie i Sverige, hvor den første ble introdusert som en prydplante. Men det gikk ikke mange år før man hadde oppdaget at bladene var spiselige. Planten rakk aldri å bli veldig populær, men ble dyrket på visse herregårdsträdgårdar. Jeg har ikke klart å finne ut om Hablitzia var brukt som villinnsamlet matplante i Kaukasus.
Dyrket i Norge på 1800-tallet
I "Flora of the USSR" refereres det bare til bruk som hageplante: "Economic Importance: An ornamental garden plant used for pergolas, porches etc." Hablitzia ble tidlig dyrket enkelte steder i Norge, noe som Byrnhild Mørkved ved Tromsø Museum refererte til i en artikkel-serie om spinatplanter i Nord-Norge i Våre Nyttevekster i 1997. Det visste seg at professor i botanikk ved Botanisk hage på Tøyen, Fredrik Christian Schübeler allerede i 1886 skrev i sin "Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige" at "I den sidste Tid dyrkes den hist og her i Sverige som Spinatplante, under Navn av kaukasisk Rankspenat" og han kaller planten videre "..en til forskjellige decorative øiemed brugelig slyngplante".
Schubeler opprettet noen forsøksstasjoner for å teste ut nye planter og Hablitzia var en av vekstene som ble dyrket. Planten trivdes godt og ble over 3m høy på Grotøy i Nordland, og fikk modne frø i slutten av august. Ellers kan det nevnes at Hablitzia er omtalt i Nordisk familjebok (Stockholm, 1909) og i Nordisk Illustrert Hagebruksleksikon fra 1920-21.
Kommer tidlig i solveggen
Fra frø vokser Hablitzia sent det første året, men i løpet av andre år tar veksten av, og planten kan komme opp i full høyde. Min eldste plante som ble sådd i 2002 vokser på en sydvendt husvegg i sol, men den kan like godt dyrkes i skygge. Det er primært ungskuddene som brukes til mat tidlig på våren. For å få avling tidligst mulig er det lurt å plante solvendt. Dette er ellers en lite kravfull plante med en utrolig livskraft. Allerede senhøstes har ungskuddene kommet frem noen centimeter.
Fra min ene plante kommer det over 100 skudd hver vår. For et par-tre år siden opplevde vi en veldig varm april-måned her i Trøndelag, og jeg kunne høste av ungskuddene i 3 omganger før jeg lot planten vokser videre. Jeg kjenner ingen annen plante som tilnærmelsesvis er så produktiv på denne tiden av året. Alt tyder på at Hablitzia stort sett kan dyrkes over alt i Norge.
Mange slektninger
Botanisk sett hører Hablitzia til meldefamilien (Chenopodiaceae) og er eneste art i stjernemeldeslekten. Den er derfor i slekt med andre kjente grønnsaker som rødbete, mangold, spinat og hagemelde (Atriplex hortensis), med kornveksten quinoa (Chenopodiun quinoa), og den ettårige (hos oss) krydderveksten epazote eller sitronmelde (Chenopodium ambrosioides) som brukes en del i meksikansk matlaging.
I tillegg har vi Stolt Henrik (Chenopodium bonus-henricus) som ofte dyrkes i urtehager og brukes som en flerårig spinatvekst. Til slutt kan det nevnes at det finnes noen viltvoksende spiselige vekster i meldefamilien som har vært brukt lenge i Norge. Mest kjent er kanskje ugressplanten meldestokk og arter i svinemeldeslekten (Atriplex), som er lette å finne i strandsonen. Tangmelde er en vanlig art, og både bladverk og frø er blitt brukt i matlaging.
Finnes forvillet noen steder
Takket være Lena Israelssons bok har det blitt en liten renessanse i bruk av Hablitzia de siste årene, spesielt som matplante. Men det er fortsatt stort sett bare en liten gruppe entusiaster som setter pris på rankspenat og holder liv i denne unike nordiske tradisjonen.
I Flora Nordica vises det til noen lokaliteter i Norge, Finland og spesielt i Sverige hvor Hablitzia har overlevd siden "storhetstiden", som gjenstående hvor den engang var dyrket evt. forvillet. I Norge nevnes følgende lokaliteter; Fredrikstad, Oslo (since 1913, persistent and locally spread) og Ål i Hallingdal. De samme lokalitetene er nevnt i Lids Norsk Flora fra 2005.
KONTAKTPERSON
Om artikkelen
I Kulturminneåret 2009 inviterte Norsk genressurssenter et utvalg av sine samarbeidspartnere til å velge en spesiell kulturminneplante og skrive en tekst om denne til spalten "Ukas kulturminneplante". Tekstene ble hentet frem og publisert på nytt på nibio.no i 2020
Forfatteren:
Stephen Barstow er pensjonert bølgeforsker, men har i årtier dyrket, bokstavelig talt, sin interesse for spiselige planter. Dette har blant annet gitt seg utslag i en svært innholdsrik hage med til tider over 2000 ulike planter, de fleste spiselige, i Malvik utenfor Trondheim. Stephen Barstow er i dag leder for foreningen KVANN (Kunnskap og Vern av Nytteplanter i Norge) – en norsk utgave av Seed Savers og en nasjonal interesseorganisasjon for bevaring av plantemangfold. Barstow har samarbeidet med Norsk genressurssenter om kartlegging og innsamling av løktyper og andre flerårige grønnsaker.
Tips om funn ønskes
Det er ønskelig å undersøke status for Hablitzia og samle inn materiale fra flest mulig av de gamle lokalitetene i Norden. I neste omgang ønsker vi å undersøke plantene kjemisk og sammenligne med materiale fra Kaukasus. Derfor vil undertegnede svært gjerne høre fra folk som har sett denne planten i Norge.
En PLANTEARVEN-staude
Foreløpig har vi kun materiale fra en av de gamle lokalitetene i Norge. Brynhild Mørkved forteller om nordnorsk materiale som stammer fra Hadsel prestegård i Vesterålen. I boken "Gjennom Hageporten" skriver Mette Eggen om Hadsel Prestegård og viser et bilde fra 1976 av Oddvin Reisæter fra Norges Landbrukshøgskole på befaring, avbildet foran planten i kroken ved verandaen på våningshuset. Planten døde i den harde vinteren 1998/99. Dragland planteskole har imidlertid fått tak i materiale fra Hadsel og har solgt planten som en PLANTEARVEN®-staude. Frø tilbys også gjennom foreningen KVANN.