Seiersløk - fra vikingenes løkhager?

Seiersløk (Allium victorialis) er en meget staselig plante, 40-70 cm høy med 2 til 3 bredt elliptiske blad (2-8 cm breie og 10-25 cm lange), med en kort slireaktig, oftest purpurfarget stilk. Unge blad har langsgående folder. Blomsterstanden er kuleformet med grønnhvite kronblad og gule støvbærere på en relativt tykk blomsterstilk.

Hver enkelt løk er på størrelse med en liten hvitløk, og løken er omgitt av et slags hylster av tørre, forvedete bladdeler. Hver enkelt plante står tett sammen slik at de til sammen ser ut som store, tette tuer og blir derfor ganske iøynefallende.

Navnet betyr seier

Allium victorialis L. som art ble beskrevet av Linne i 1753. Victorialis betyr seier og direkte oversatt er det norske navnet seiersløk. Til tross for dette har den frem til for noen år siden hatt det norske navnet alpeløk.

Mange som har den i hagen, vet ikke hva den heter, de vet ikke en gang at det er en løk. Det eneste lokale navnet jeg har fått er "Amerikaløk" som brukes i Lofoten. Jeg har fått to forklaringer; 1) at den er kommet fra Amerika eller 2) at den er større enn annen løk, og det som kommer fra Amerika er stort.

En betydningsfull plante

På tysk heter den Allermannsharnisch som betyr hvermanns rustning eller brynje. Andre navn som er brukt (direkte oversatt) er; fjellhvitløk, seiersurt, seiersrot og panserrot. Alle disse er sterke navn som vitner om at denne arten må ha vært en betydningsfull plante. Russiske forskere deler Allium victorialis inn i fire underarter.

Hvor finnes den og hvor kommer den fra?

Seiersløk vokser ikke vilt i Norden, men den er brukt som hageplante. På Vestvågøy i Lofoten er det spesielt mye av den. Den finnes i svært mange hager, den står på alle kirkegårdene på øya og er forvillet både fra hager og kirkegårder. Vi finner den flere steder i Vesterålen, i Tysfjord, Steigen, Hamarøy og Salten, Leirfjord, Rana og Grane.

Andre steder i nord der den finnes i hager, viser det seg at den er kommet fra noen av disse stedene. Lenger sør er den registrert fra Granvin og Folkedal i Hordaland. Den skal også være funnet forvillet i Asker.

Det naturlige utbredelsesområdet er på fjellenger i Pyreneene, i Sentral-Frankrike, Alpene, Balkan, Karpatene, fra Kaukasus til Sibir, fra Himalaya til Japan og på Aleutene i Beringstredet. I Europa finnes den i fjellenger opp til 2000m.

Flere i Tradisjonshagen

I Tradisjonshagen i botanisk hage i Tromsø har vi 12 aksesjoner (innsamlingsnummer) av den fra Norge og 4 fra andre steder (Kola, Georgia og Alpene). Det er noe variasjon i utseendet på det norske materialet (størrelse, farge og lengde på basisslirene, folding på bladene). Når det gjelder plantene fra Kola kommer de nesten to uker tidligere enn for eksempel Vestvågøymaterialet. Begge prøvedyrkes også i Målselv under samme betingelser, der det også er lav vintertemperatur og dårlig snødekke.

Bladene på Kolamaterialet mister fort foldingen, og blomsterknoppene kommer raskt. Vestvågøymaterialet som jeg tror er det eldste vi har i nord, kommer i alle fall helt tydelig ikke fra Kola. Vi har prøvd å finne ut noe om hvor Vestvågøymaterialet kommer fra ved hjelp av DNA-analyser, men har så langt ikke fått ut noen resultater. Slekta løk er vanskelig i denne sammenhengen.

Hvorfor er Vestvågøy-materialet så viktig?

Seiersløken på Vestvågøy må enten ha kommet dit fra det nordlige Russland eller fra Mellom-Europa. Vi kan også stille oss spørsmål om hvor lenge har det vært seiersløk på Vestvågøy? Og kunne det ha vært løkhager der også i Vikingtiden? Det får vi vel aldri noe sikkert svar på.  Men løk var svært viktige planter i historien og vi kan se litt på hva som finnes av opplysninger.

Løken i den norønne historien

Løk, gammelnorsk laukr, hører til de første plantene vi har nedtegnelser om i Norge. Løk og lin nevnes i en runeinnskrift fra det fjerde århundre etter Kristus.  Ellers nevnes løk i flere av kvadene i eldre Edda. Det kan være uspesifisert laukr, eller mer spesifiserte navn; geirlaukr, hjalmlaukr, itrlaukr og nattlaukr. Geirlaukr er av flere tolket som hvitløk. Det engelske navnet, garlic er tolket som dette ordet. Dessuten er formen på hvitløkens blomsterstilk høy og rak.

I Olav den helliges saga nevnes en legekyndig kvinne som brukte en grøt av løk for å diagnostisere sår. Denne løken mener man må ha vært gressløk eller villøk (A. oleraceum).

Vern mot trolldom

Løk skulle verne mot det onde øye, det vil si verne mot sykdommer som var forårsaket av trolldom. Løk ble lagt i drikker for å beskytte mot gift i ølet. Våre forfedre trodde dessuten at løk hadde en konserverende egenskap og tilla den magiske krefter også i den sammenheng.

I den islandske Flateyarbok beretter fortelleren i sagaen om Olav den hellige, om et rituale med fallosdyrkelse fra en nordnorsk gård. Her var en hestefallos tørket, pakket inn i løk og andre urter og omtvunnet med lintøy for at den ikke skulle råtne, en slags balsamering. Fallosen ble brukt i et viktig fruktbarhetsrituale under husblotet. I vår sammenheng er det interessant at løk har hatt en betydning i forbindelse med disse magiske ritualene. Kanskje var det en av grunnene til at løkhagene var så viktige?

Løkhager i sagatiden

Den eldste informasjonen vi har om hager i Norge er om laukagardr og kvanngardr. I det gamle lovverket finner vi flere bestemmelser for disse hagene. Det er tydelig at hagene må ha vært viktige. Det har vært spekulert mye over hvilke løkarter som fantes i disse hagene. Var det hvitløk, kepaløk, gressløk, pipeløk, bendelløk, ramsløk eller noe annet? Mest sannsynlig var det flere arter.

Etter loven var det til og med lov å gi juling til den som tok noe uten lov i en laukargardr.  I den eldre Frostatingsloven finner vi også et  eksempel på bestemmelser for løk- og kvannehager ved salg av eiendommer. Der heter det; Dersom han har plantet en Angelicahave eller en Løghave, da kan han tage Halvdelen med sig af begge Dele og tillige afskjære Bladene paa Løgen inntil Midtsommer. Det tyder på at bladene var viktige og ble brukt på en eller annen måte.

Hva fantes i løkhagene?

Den første som diskuterte hva som fantes i løkhagene var botanikkprofessor F.C. Schübeler i 1862. Hans konklusjon var at den eneste arten som tålte denne behandlingen med avskjæring av blad var gressløk. Gressløk (Allium schoenoprasum, inkludert sibirgressløk), vokser i det meste av landet og har nok vært mye brukt. Andre har også nevnt pipeløk (Allium fistulosum) som en aktuell art.

De to løkartene med brede blad, nemlig ramsløk og seiersløk, vil heller ikke ta skade av å bli skåret ned før St. Hans. Så vidt jeg kjenner til er det ingen som har drøftet disse to artene i denne sammenhengen. På islandsk betyr itur vakker eller staselig. Itrlaukr har derfor trolig vært en staselig plante. Av de løkartene som er omtalt her, er det ingen som kan måle seg med Allium victorialis i skjønnhet.