Luftløk

Dette er en nytteplante som relativt sjelden opptrer gjenstående i gamle hager. Den synes lite påaktet, og regnes nærmest som en kuriositet uten noe særlig aktiv bruk.

For egentlig er luftløk en grønnsak som setter småløker i toppen av stenglene. Toppløkene er velsmakende og kan for eksempel stekes eller brukes rå i salater. Småløkene gir lett opphav til nye planter, det er derfor en typisk “gi bort” plante til naboer og venner!

Dyrket i 3000 år

Selve hovedarten – kepaløk (Allium cepa) kan sannsynligvis regnes med blant klosterplantene, nevnt allerede på 300-tallet. Kepaløk er en svært gammel kulturplante som nok har vært dyrket i om lag 3000 år.

I Danmark er kepaløk nevnt allerede på 1300-tallet av Henrik Harpestreng, og i Norge er den nevnt av Christian Gartner i Trondheim fra 1694 ifølge tolkningen til Ballvoll & Weiseth. Kjent som “Rödlög fra Baroniet i Rosendal fra 1746.

I “Våre folkemedisinske lægeurter” skriver Reichborn-Kjennerud mye om Allium cepa, som han kaller rødløk. Løk har hatt stor anseelse i Norden alt i fra vikingtid og middelalder. Det gammelnorske lauk gjelder ikke bare løk (Allium), men også andre planter, for eksempel takløk.

Høyt verdsatt

Løk var vel ansett som legeurter og vern mot trolldom, og rødløken må tidlig ha vært dyrket i Norden både som matvekst og til legeråd. Løk var svettedrivende, feberstillende, brukt mot innvollsmark og ormebitt, rakitt (engelsk syke), gammel hoste, byller og gallestein. Rødløksaft kunne brukes i ørene mot øresus og i overtro mot det onde øyet.

Tidligere ble kepaløk kalt for rødløk, men løken kan være rød, gul eller hvit. Dette førte til stor navneforvirring og en ville finne et nytt navn. Professor Olav Moen foreslo kepaløk, og slik ble det etter 1940-årene. Kepaløk er ukjent i vill tilstand, men stammer trolig opprinnelig fra Asia.

Lite informasjon om luftløk

Så langt hovedarten – kepaløk. Men det er luftløken ‘Viviparum’ som er funnet gjenstående i gamle hager, og som synes populær i nyere urtehager. Det er sparsomt med skriftlig dokumentasjon av luftløk.

Ifølge Hylander er Cepa prol. omtalt av Konrad Moench i 1794 (tysk botaniker), og kjent i Danmark fra 1806. I Norge er luftløk ikke nevnt før 1902 fra Stavanger og fra Ringerike 1927-29 hvor lokalt navn var “Sogneløk.” De eldste dokumenterte plantene vi kjenner til, stammer fra Udøy ved Mandal, og har vært i kultur siden tidlig 1900-tall.

Informant Ovin Udø forteller at "luftløken kommer fra min bestemor, Bertine Nilsen Udø's hage på Udøy i Mandal kommune. I følge min far som var født i 1899 hadde de hatt luftløken i kjøkkenhagen så lenge han kunne huske, det vil i alle fall si tidlig på 1900-tallet. Stilk og løk ble brukt i matlaging."

Kilder:

• Balvoll, G. & G. Weiseth (1994). Nyutgave av Horticultura (oppr. utgitt 1694 av Christian Gartner), Landbruksforlaget
• Dietze, A. (1999). Kjøkkenhagen på Baroniet Rosendal som et eksempel for Norges hagekunsthistorie. Hannover, Universitet Hannover: 89 + 57.
• Eriksen, B. S. (1948). “Spiseløg.” Haandbogsserie (Alm. dansk gartnerforening) 1948(12): 64 s.
• Fransrud, S. (1932). “Gamle hager og hageplanter på Ringerike.” Nyt Mag. Naturv. 70: 199-271.
• Harvey, J. (1981). Mediaeval gardens. London, B. T. Batsford Ltd.
• Hylander, N. (1953). Nordisk Kärlväxtflora. Stockholm, Almqvist & Wiksell.
• Lange, J. (1999). Kulturplanternes indførselshistorie i Danmark – indtil midten af 1900-tallet, DSR Forlag.
• Moe, A. (1928). “Dates of flowering for native and garden plants at Stavanger 1897-1926.” Skr. Vidensk. -selsk. I. Mat.- nat. kl. 1928(3): 1-49.
• Molbech, C. (1826). Henrik Harpestrengs Danske Lægebog fra det trettende Aarhundrede. København, 206 s.
• Nordal, A. (1940). “Litt norsk folkemedisin.” Maal og minne 1940: 37-48.
• Reichborn-Kjennerud, I. (1922). Våre folkemedisinske lægeurter. Kristiania.
• Strømme, E. (1993). “Navn på grønnsaker og krydderplanter.” Faginfo 1993(16): 78 s.