Strutseving - sunn grønnsak og taktekke

Strutseving er en godt synlig bregne i den norske natur. Den kan bli rundt 2 m høy og vokser ofte i store grupper. Den forekommer i lavlandet i det meste av Norge, men er mindre vanlig i ytre Agder, Rogaland og Finmark (Lid og Lid 1994). For øvrig forekommer den sirkumboreal i et belte rundt den nordlige halvkulen gjennom Europa, Asia og Nordamerika.

Det latinske navn er Matteúccia struthiópteris (L.) Tod. På norsk kjennes planten bl.a. under navnet strutseving eller bispestav, og på engelsk Ostrich fern og "fiddleheads". Strutseving og Ostrich fern kommer fra det latinske struthiópteris og refererer til formen på de utvokste bladene, mens navnet bispestav og det engelske fiddleheads viser til formen på de spiselige nye skudd.

Kjennetegn

De grønne bladene på Strutseving vokser i karakteristiske kremmerhuslignende grupper. Inne i trakten finnes de korte, sporebærende bladene som er helt brune og litt sammenkrøllet. De er stive og sitter igjen om høsten og vinteren når de andre bladene visner ned. Nederst utvikler det seg med årene en liten knollaktig stamme der det lagres reservenæring.

Næringsinnhold

De store naturlige forekomster av strutseving i Norge burde kunne utgjøre en meget spennende og spenstig nykommer innen vår grønnsaker. Planten hører til bregneartene og er viltvoksende i Norden, Øst-Europa, deler av Asia og i områder av Øst-Canada/USA.

Strutseving er høyt verdsatt i det østlige Canada og i Asia for dens eksklusive form, delikate smak og høye næringsverdi. Næringsverdien er på høyde med spinat. Den har et spesielt lavt innhold av natrium, høyt innhold av fiber og protein og høyt innhold av antioksidanter som er sammenlignbart med blåbær. Strutseving er også en god ikke marin kilde til omega-3 fettsyre.

Bruk og tradisjon

Det er gjennom tradisjonell bruk hos de innfødte i det østlige USA bruken er først kjent. Her har strutseving vært anvendt både kokt og ristet så lenge man vet om. Både den knollaktige stammen og de unge skuddene har vært brukt. Et av de lokale navne her er Wa-ga-gan som betyr ørneklo. På grunn av matmangel begynte emigrantene som kom til det østlige Canada å bruke matplanter fra naturen som de innfødte presenterte. Siden har bruken i disse områdene av Nord Amerika vært stabil og økende.

På 1700 tallet nevnes det at planten ble høstet på Helgeland og brukt i grønnsaksretter. Høeg (1976) viste til flere andre bruksområder for bregner generelt og i noen tilfeller spesielt for strutseving: "Til underlag i senger har bregneblad vært brukt atskillig. I Myrkdalen (Vossestrand) var det utløer tekte med blomm." Også fra Hassel i Nordland ble det opplyst om "storblom (strutseving) til taktekke i gamle dager." Og fra Sortland i samme distrikt, heter det: "Pil (strutseving) har i sume høve vore nytta til tekking av tak på uthus, helst sjåar."

Har noen hørt om siril-drikke?

Gams (1938) nevner også at rhizomet av Strutseving i Skandinavia er brukt til å fremstille en ølliknende drikk kalt siril-drikke Navnet er ikke funnet igjen andre steder, men hvis noen har hørt om det vil forfatteren gjerne ha beskjed. Den knollaktige stammen har videre blitt brukt som fôr til husdyr.