Hopp til hovedinnholdet

Prikkperikum - krydder og antidepressiva

Prikkperikum_Ellen-Svalheim

Prikkperikum trives i tørre, solrike enger. Den er en aromatisk urt som tradisjonelt har hatt mange anvendelser både som fargeplante og til krydring av brennevin. Foto: Ellen Svalheim.

Johannesurt har lange tradisjoner som krydder til rød dram. Ny forskning viser at planten også kan hjelpe mot depresjoner.

Prikkperikum vokser i tørre, baserike enger i kulturlandskapet og kan karakteriseres som den mindre kjente "tvillingsøstra" til firkantperikum H. maculatum. Utseendemessig er disse artene like, og forveksles lett av folk flest. Men "eneggede" er de ikke, og som tvillinger flest vil de nok hver for seg hevde at de er ganske så ulike når det kommer til stykket.

Den grasiøse tvillingsøstra

Prikkperikum er en 20 til 80 cm høy urt, med gule blomster og motsatte blad. Prikkperikum er gjennomgående lavere og er litt mer grasiøs enn "tvillingsøstra" firkantperikum. Bladene og stengelen er grannere, bladene er mer langsmale og begerbladene er spissere. Dessuten har prikkperikum kun to langsgående lister på stengelen mens firkantperikum har fire, derav navnet.

Søskenlikheten er imidlertid slående og en må derfor ofte ta plantene i nærmere øyesyn før en helt med sikkerhet kan si hvilken av de to artene en har med å gjøre. Til tross for navnet prikkperikum har begge artene både svarte og gjennomsiktige kjertelprikker på blad og kronblad. Prikkene har hos begge vært avgjørende for navnet de har fått på latin H. perforatum og H. maculatum. Men prikkperikum har flest og tydligst kjertelprikker på bladene, og har derfor fått navnet prikkperikum på norsk.

Mer krevende

De to artene skiller seg også noe fra hverandre hva gjelder krav til voksested. Prikkperikum er mer fordringsfull og har større krav til voksestedet. Den trives på tørr og gjerne baserik mark mens firkantperikum ikke er så nøye på det og kan vokse i mengder i fattigere enger, beiter, skogsbryn og veikanter. Av og til opptrer de sammen, og begge artene er utbredt i kyst-, og dalstrøkene nord til Nordland. Prikkperikum er mindre vanlig og representerer således den mer eksklusive delen av "tvillingparet".

På Kristiansand lufthavn Kjevik finnes Agders eller Sørlandets største enger med prikkperikum. På den store, sandholdige  sletta rundt rullebanen er det velutviklede tørrenger. Her er prikkperikum en av mengdeartene, og den vokser sammen med andre tørrengarter som blåmunke, rødknapp og engnellik. Disse engene er meget gode biotoper for insekter. Her er det funnet en rekke rødlistearter innen gruppene sommerfugler, blomsterfluer, broddveps, tovinger og teger.

Aromatisk og legende

På Svensk kalles prikkperikum for Äkta johannesört. Det er grunn til å tro at dette henger sammen med prikkperikums aromatiske og legende egenskaper. Videre at det har vært viktig å skille denne fra de andre perikumartene. Tradisjonelt har planta vært ettertraktet til bl.a. krydring av brennevin. Det er dette Ulf Lundell synger om i sin vise Öppna landskap.

«Där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med Johannesört,
och dricker det med välbehag, till sill och hembakt vört.»
(Ulf Lundell)

Johannesurt- eller perikumsprit kalles gjerne dronningen blant krydderdrammer. Drammen er rubinrød og har en litt bitter fyldig smak, og er i det hele tatt alt annet enn det man forventer å få ut av de gule, små blomstene. Det er den røde, aromatiske saften i kronbladene eller knoppene som farger drammen. På folkemunne har en kalt dette manneblod. Her er det imidlertid viktig å kunne forskjellen på de to artene da det er prikkperikum som gir best smak.

 

Prikkperikum-2_Ellen-Svalheim.jpg
Prikkperikum trives i solrike og tørre enger. Foto: Ellen Svalheim

 

Om artikkelen

I Kulturminneåret 2009 inviterte Norsk genressurssenter et utvalg av sine samarbeidspartnere til å velge en spesiell kulturminneplante og skrive en tekst om denne til spalten "Ukas kulturminneplante". Tekstene ble hentet frem og publisert på nytt på nibio.no i 2020

Forfatteren

Ellen Svalheim er botaniker og forsker ansatt i NIBIO. Hun har i lang tid arbeidet med prosjekter innen registrering, skjøtsel og bevaring av planter og biomangfold i kulturlandskapet. Hun har siden 2004 arbeidet med prosjekter innenfor Arvesølv-konseptet, som er en satsing på aktiv forvaltning av verdifulle arealer i kulturlandskapet for å bevare arter og genetisk variasjon. Ellen Svalheim utga i 2019 boken: Folka og landskapet. Ei vandring i artsrike kulturmarker.

Prikkperikum-3_Ellen-Svalheim.jpg
På Kristiansand lufthavn, Kjevik finnes Agders største tørrenger med prikkperikum. Disse engene er ikke gjødslet og de har blitt slått jevnlig av flyplassens ansatte. Engene er derfor svært artsrike og har et spesielt rikt innsektsliv. Her registrerer entomologene Kai Berggren og Frode Ødegaard insektene i enga en solrik og varm julidag i 2008. Foto: Ellen Svalheim