Vanlig tarmgrønske

Vanlig tarmgrønske kan bestemmes uten bruk av mikroskop. Med det blotte øye, eller med et enkelt forstørrelsesglass, kan man se at algen består av et enkelt hult rør. I motsetning til den lignende søsterarten «grenet tarmgrønske» (Ulva compressa), er vanlig tarmgrønske ikke videre forgrenet. Små luftbobler er ofte fanget inne i rørene. Disse dannes ved fotosyntese og gir algene litt oppdrift. Vanlig tarmgrønske kan bli 10-30 cm lang. Algen er ofte bølgete i kantene, og den er festet til underlaget med en veldig kort stilk med en liten hefteskive.

De øvrige artene i slekten Ulva er svært vanskelige å identifisere, selv med mikroskop. Sikker artsbestemmelse er kun mulig ved hjelp av avanserte DNA-studier. Det er fortsatt usikkert hvor mange arter fra Ulva-slekten som forekommer i Norge. Forskerne regner med at det kan være om lag 10 arter, men genetiske studier kan endre dette bildet.

Vanlig tarmgrønske har en vid utbredelse i alle verdenshav. I Norge forekommer algen langs hele kysten fra Skagerrak til Finnmark. Den finnes i et bredt spekter av habitater, både i tidevanns- og sjøvannssonen. Grønnalgen vokser på fjell og steiner sammen med søle og sand. Man kan også finne tarmgrønske som «påvekst» på andre makroalger og skjell. Tarmgrønsken tåler lav saltholdighet og finnes derfor både i elvemunninger og tidevannsbassenger. I slike områder bleker algen ofte ut om sommeren på grunn av mye sol og høy temperatur. Da fremstår tarmgrønsken kun som hvite «tråder».

Tarmgrønske som rives løs fra bunnen kan flyte på overflaten og fraktes med havstrømmene til nye leveområder. Som noen andre makroalger (for eksempel havsalat), fortsetter algen å vokse og danne oksygen, som fanges i de små hule rørene. Disse luftlommene gjør at algene forblir på overflaten.

Gunstige miljøforhold, som høy temperatur og god næringstilgang, gjør at vanlig tarmgrønske vokser veldig raskt på kort tid. Arten danner ofte store grønne «matter» som flyter på havoverflaten. Slike makroalge-oppblomstringer, eller «green tides», er et stort problem i mange land. Når algene råtner på strendene dannes det for eksempel gjæringsgasser som lukter ubehagelig. Mange av de berørte landene har egne programmer for å regulere tilførselen av næringsstoffer og kontrollere algevekst. Heldigvis har vi enn så lenge ikke hatt grønne makroalgeoppblomstringer i Norge.