Vanlig kjerringhår
Vanlig kjerringhår (Desmarestia aculeata) er en flerårig brunalge som finnes langs Norskekysten. Algen er vanligvis bare 30-60 cm lang, men den kan vokse seg større. Hovedgrenen vokser ut fra en liten sylindrisk hefteskive. Et typisk trekk ved denne algen, er at hovedgrenen bærer de andre grenene som forgreiner seg uregelmessig.
I motsetning til andre brunalger, endres utseendet gjennom året. Om våren føles de nye grenene myke og man kan se gulbrune, tette hårtuster på skuddspisene. sommeren kaster algene hårskuddene, og får harde tornaktige grener, derav det vitenskapelige artsnavnet «aculeata» som betyr torn. I dette stadiet føles grenene fastere og de får en mørkebrun farge. Fargen skyldes høyt innhold av fargestoffet fucoxanthin, som maskerer fargene til de andre pigmentene. De korte, tornlignende grenene blir ofte borte om vinteren. Da gjenstår ofte bare hovedaksen før nye skudd med hårtuster igjen dannes om våren.
Vanlig kjerringhår krever leveområder med stein og fjell. Hefteskiven sørger for at algen ikke vaskes bort av bølgene. Man kan finne algen i nedre del av tidevannssonen, både i utsatte og beskyttede kystområder. Der finner algen optimale lysforhold for fotosyntese og vekst. Man kan imidlertid også finne algen på større dyp (ned til 20 m) der den hele tiden er dekket av sjøvann og derfor ikke påvirkes av tidevannet.
Vanlig kjerringhår en vid utbredelse på den nordlige halvkule, både i Atlanterhavet og Stillehavet. På denne siden av Atlanteren finnes arten fra Grønland sørover til Portugal. I Norge finnes vanlig kjerringhår langs hele kysten fra Finnmark til Oslofjorden. Algen finnes også i Østersjøen og Middelhavet, blant annet langs kysten av Spania og Korsika.
Brunalgen har en søsterart, mykt kjerringhår (Desmarestia viridis), som også forekommer langs våre kyster. Denne arten spiller en viktig økologisk rolle fordi cellene inneholder svovelsyre. Når cellene skades frigjøres svovelsyren, og man antar at dette er et forsvar mot planteetere.
Vitenskapelige studier på Svalbard har vist at planteetende drøbakkråkeboller (Strongylocentrotus droebachiensis) er sjeldnere der det finnes mykt kjerringhår enn der algen er fraværende. Dette gir også beskyttelse for andre algearter. For eksempel ble butare (Alaria esculenta) mye sjeldnere spist av drøbakkråkeboller i områder der det fantes mykt kjerringhår. Den svært sure svovelsyren sørger for at kråkebollene flykter fra algene.