Stortare

Algen er festet til fjell med et sterkt hefteorgan (hapter). Opp fra hapteret vokser stilken. Den er sirkelrund og har en ru overflate som gjør at andre makroalger, for eksempel søl (Palmaria palmata), kan feste seg og vokse. Stilken kan bli eldre enn 10 år. I tverrsnittet av stilken kan man se tydelige årringer, som på trær i skogen. Årringene gjør det mulig å aldersbestemme stortaren.

I enden av stilken sitter et enkelt blad (også kjent som «lamina»). I overgangssonen mellom stilken og bladet er det en innbuktning som gir algen større fleksibilitet. I den sentrale nedre delen av bladet, nær stilken, finnes en vekstsone (også kalt «meristem»). Herfra begynner et nytt blad å vokse ut hver vinter. Som energikilde benytter algen de to karbohydratene mannitol og laminarin, som ble lagret i cellene i løpet av den foregående sommeren og høsten. I vekstperioden vil det nye bladet skyve det gamle foran seg, helt til det faller av en gang i løpet av våren. Det nye bladet fortsetter imidlertid å vokse frem til sommeren.

Stortaren kan for et utrent øye forveksles med søsterarten fingertare (Laminaria digitata). Fingertaren skiller seg imidlertid fra storetaren ved å ha en flat og fleksibel stilk. Dessuten mangler den innbuktninger ved overgangen mellom stilk og blad. De fingerformede snittene i fingertarens blader er ofte dypere enn hos stortare.

Globalt har stortaren en svært begrenset utbredelse. Den finnes kun langs østkysten av Nord-Atlanteren, fra Portugal og nordover til Kolahalvøya i Russland. Arten forekommer også langs kysten av Island, Irland og Storbritannia. I Norge kan man finne stortare langs hele kysten fra Skagerrak til Finnmark, gjerne i tett undervannsskog fra øvre del av sjøsonen (1-2 meters dyp) ned til 15-20 meters dyp. Disse tette tareskogene kan ha 10-20 individer per kvadratmeter med en samlet biomasse på 30 kg. Under 20 m dyp og i områder med sand og stein, vokser stortaren mer isolert i «parker».

De omfattende tareskogene spiller en viktig økologisk rolle i kystøkosystemer. Stortareskoger utgjør et viktig leve- og oppvekstområde for mange marine organismer, og har derfor et rikt artsmangfold. Vitenskapelige studier har vist at man kan finne opptil 8000 individer fordelt på 238 ulike dyrearter per stortare i Norge. Hapterne og stilkene koloniseres av dyr og makroalger, mens bladene dekkes av bakterielle «biofilmer».

Norge har de rikeste forekomstene av stortare i verden og biomassen er beregnet til rundt 50 millioner tonn. Stortaren spiller også en viktig økonomisk rolle for kystnæringen i Norge.

Tareskogene tråles for alginatproduksjon og årlig høstes om lag 160 000 tonn. Tørket stortare inneholder om lag 30 prosent alginat. Stoffet brukes i næringsmiddelindustrien som fortykningsmiddel i drikkevarer, iskrem og kosmetikk, eller som geleringsmiddel i gelé.