Sauetang

Sauetangen har fått sitt norske navn fra den gang sauene ble drevet ut til kysten for å spise tang. Dette skjedde gjerne i perioder med fôrmangel, for eksempel om vinteren. Det er også kjent at sauetang har blitt tilsatt både i saue- og grisefôr.

Sauetangen kjennetegnes av et høyt innhold av umettede fettsyrer, blant annet linolsyre, som er nødvendig for alle pattedyr. I Skottland ble den lille brunalgen kokt sammen med poteter, mais og havregryn og gitt til kyr og kalver for å forbedre helsen deres. Lokalt kalles sauetangen også kutang eller «cow tang» i Storbritannia, selv om det vanlige engelske navnet er «Channel Wrack».

Det vitenskapelige navnet, Pelvetia canaliculata, beskriver et typisk morfologisk trekk. De smale, gaffellignende grenene er buede som små kanaler eller renner på den ene siden, mens den andre siden er avrundet.

Fordi sauetangen vokser helt øverst i fjæresonen, tilbringer den flere timer om dagen på mer eller mindre tørt land. Arten er derfor svært tolerant for uttørking. Sauetangen kan overleve uten vann i mer enn syv dager og miste opptil 96 prosent av vanninnholdet før den «tørker ut». Likevel kan sauetangen opprettholde sin fysiologiske aktivitet til en viss grad. De typiske rennene på grenene, og den noe «slimete» overflaten, kan bidra til å redusere tangens uttørking. Sauetangen lever i symbiose med en spesialisert sopp som også bidrar til tangens høye tørketoleranse.

Til tross for de lange tørkeperiodene hver dag, er sauetangen i stand til å håndtere stress i form av høye temperaturer og kraftig sollys om sommeren. Når sjøvannet kommer tilbake ved høyvann, får sauetangen raskt tilbake sin fulle fysiologiske kapasitet.

I sommer- og høstmånedene kan man se langstrakte, delvis gaffelformede hevelser på skuddspissene. Det betyr at sauetangen er fruktbar. Hevelsene inneholder reproduksjonsorganer som skal produsere de encellede livsstadiene til neste generasjon som slippes ut i sjøvannet om sommeren og høsten. I løpet av det neste året blir de til nye alger som slår seg ned i den øverste fjæresonen langs kysten.

I fremtiden kan sauetang også gjøre seg bemerket på andre måter. Forskerne undersøker for tiden om brunalger, som sauetang, kan brukes til behandling av forurenset avløpsvann og gjenvinning av tungmetaller. Sauetangen er med andre ord en liten brun makroalge med en interessant og nyttig fortid, og kanskje en enda mer spennende fremtid.