Sagtang

I motsetning til hos blæretangen (Fucus vesiculosus) mangler bladene flyteblærer. Bladene er heller ikke spiralformede som hos spiraltangen (Fucus spiralis). Det ser imidlertid ut til at sagtangen kan hybridisere med andre Fucus-arter, for eksempel med gjelvtang (Fucus evanescens). Dette kan noen ganger gjøre sikker bestemmelse svært vanskelig.

Om høsten utvikles flate fruktlegemer («reseptakler») på skuddspissene av bladene. Disse inneholder reproduksjonsceller. Siden algen er særbo, finnes hannlige (sperm) og hunnlige (egg) reproduksjonsceller på forskjellige individer. Når reproduksjonscellene er modne, kommer sædcellene og eggene ut av fruktlegemene og legger seg på bladoverflaten. Fruktlegemene ser da «slimete» ut. Etter at eggene er befruktet av sædcellene, utvikles det nye alger.

Som alle andre Fucus-arter, forekommer sagtangen bare på den nordlige halvkule. Langs kysten av Nord-Amerika finnes arten ved Nova Scotia og i St. Lawrence-bukta i Canada. Sagtangens største utbredelsesområde ligger imidlertid i Europa. Her forekommer den fra Novaja Semlja og Kvitsjøen til Portugal. Nyere vitenskapelige rapporter vitner også om funn av sagtang på Svalbard.

Hos oss forekommer sagtangen langs hele norskekysten fra Oslofjorden til Finnmark. Den finnes i tette bestander på fjell i nedre delen av tidevannssonen. Algen kan imidlertid også vokse dypere (ned til 6 m) inn i beltet til de store tangskogene. Ingen andre Fucus-arter vokser på større dyp. Selv om sagtangen foretrekker beskyttede kystområder, kan algen også finnes på utsatte steder. Da er imidlertid bladene mindre og smalere.

Langs kysten av Irland og Frankrike samler man inn sagtang og andre Fucus-arter for å bruke ekstraktene som ingredienser i kosmetikk. Sagtangen er rik på antioksidanter som skal gi bedre hud. Sagtangen brukes også til tangbad for å behandle visse sykdommer (såkalt thalassoterapi).

Her i Norge har vi ennå ikke tatt i bruk sagtang, men dette kan endre seg med tiden.