Krasing
Krasing (Corallina officinalis) er en liten, hvitrosa til grålilla rødalge. Arten tilhører en gruppe rødalger som lagrer kalk i form av kalsitt (kaliumkarbonat) i celleveggene. Dette gir den et litt korallaktig utseende, noe som gjenspeiles i første del av det vitenskapelige navnet Corallina.
Den sterkt forkalkede makroalgen er delt opp i små segmenter, noe som gir den en viss grad av fleksibilitet i bølgene. Det norske navnet henspiller på at algen kraser når den rulles mellom fingrene. Man må imidlertid være forsiktig ved berøring, da de forkalkede delene av algen lett kan brytes av.
Krasingen kan bli 2-8 cm høy. De noe flate og fjæraktige grenene har eggformede strukturer på spissen. Disse inneholder kjønnscellene til neste generasjon.
De forkalkede celleveggene gir beskyttelse mot beiting fra marine dyr. På den annen side støtter de harde overflatene feste og vekst av mange marine organismer. Kraftig gjengroing av krasing reduserer tilgangen på lys som er nødvendig for fotosyntesen. Dette kan føre til at algen dør.
Krasing er utbredt over store deler av verden. Rødalgen forekommer på begge sider av Atlanterhavet, fra Arktis i nord til Sør-Amerika og Sør-Afrika. I Europa finnes den ikke bare langs Atlanterhavskysten, men også i Østersjøen og i Middelhavet. I Stillehavet vokser krasingen langs kysten av Japan og Kina. På den sørlige halvkule finnes den også langs kysten av det Indiske hav, i Australia og i New Zealand.
Langs Norskekysten kan man finne krasing, både på utsatte og beskyttede steder, fra Oslofjorden i sør til Finnmark i nord. Rødalgen tåler uttørking dårlig, men er vanlig i tidevannsbassenger i fjæresonen. Her kan algen forbli under vann, selv ved lavvann, og her danner den ofte røde «tepper». I sjøen vokser krasingen ned til 25 m dyp, gjerne som en undervekst på større makroalger.
Som mange andre makroalger inneholder krasingen stoffer som har en biologisk effekt. Andre del av det vitenskapelige navnet (officinalis) henspiller på at rødalgen tidligere ble brukt som «legemiddel». I Europa ble krasingen brukt som middel mot innvollsormer, fordi den inneholder kainsyre.
Også de svovelholdige karbohydratene i celleveggene har mange biologiske egenskaper. Derfor er de av interesse for farmasøytisk og medisinsk bruk. I tillegg til å hemme oksidasjon kan stoffene undertrykke betennelse og vekst av mikroorganismer, som bakterier og sopp. Forsøk har vist at ekstrakter fra krasing også kan hemme veksten av kreftceller.