Høvringstang

I motsetning til de sagtaggete bladrandene hos sagtang (Fucus serratus), er kantene på høvringstangens blader glatte. De er heller ikke vridd som hos spiraltang (Fucus spiralis). I motsetning til hos blæretang (Fucus vesiculosus) er det ingen luftblærer på bladoverflatene der bladene forgrener seg. Man kan imidlertid ofte legge merke til uregelmessige hevelser mellom midtribben og bladkanten. Disse gir algen oppdrift slik at den kan flyte under vann. Legg merke til at disse hevelsene noen ganger kan forveksles med luftblærer hos små individer av blæretang.

Ser man på slektstreet til Fucus-artene, er det merkbart at høvringstang er nærmest beslektet med blæretang og spiraltang. Arten har også en del til felles med grisetang (Ascophyllum nodosum) og sauetang (Pelvetia canaliculata). Disse brunalgene spiller alle en viktig økologisk rolle ved å stabilisere økosystemet i tidevannssonen.

Høvringstang har svært begrenset utbredelse. Brunalgen forekommer kun langs østkysten av Nord-Atlanteren. Der vokser arten spredt fra Nord-Norge og Island, via Irland, Storbritannia, Nederland, Helgoland (Tyskland) og Frankrike til Sør-Portugal. Det finnes også usikre rapporter om arten kan være påtruffet på Svalbard.

Langs norskekysten finnes høvringstang fra Rogaland til Vesterålen. Der vokser den på fjell og stein i den midtre delen av tidevannssonen. I motsetning til blæretang, foretrekker høvringstang beskyttede kystområder der ferskvann renner ut fra land, for eksempel nær elvemunninger. Høvringstang har fysiologiske tilpasninger for å kunne overleve i et habitat med lavere saltholdighet enn normalt sjøvann. Faktisk har vitenskapelige studier vist at høvringstang vokser best når saltholdigheten er litt lav.

Høvringstang ser ut til å kunne binde, eller akkumulere, et antall tungmetaller ved lav saltholdighet i sjøvann. Dette betyr at algen trolig vil kunne brukes til sanering av forurenset kystvann, men dette må undersøkes nærmere.