Flatrugl
Flatrugl (Phymatolithon lenormandii) er en forkalket skorpeformet rødalge. Skorpene er flate, uregelmessige og bare 0,6 mm tykke. De er godt festet til underlaget og har en grov, svært ujevn overflate som er blå-rosa eller lilla av farge. Skorpene har hvite kanter som er glatte og skinnende. Disse kan være flere centimeter brede i hurtigvoksende skorper. Ofte er det også hvite flekker på overflaten.
Flatrugl er utbredt både på den nordlige og den sørlige halvkule. Lengst i nord forekommer arten i den atlantiske delen av Arktis, ved Svalbard og i Barentshavet. Herfra finnes flatruglen sørover langs kysten av Europa til de varme områdene ved Kapp Verde-øyene utenfor Nord-Afrika. På den andre siden av Nord-Atlanteren forkommer flatrugl sør til Mexico. Den skorpeformede algen finnes også i Middelhavet, Svartehavet og Østersjøen. I Nord-Stillehavet finnes rødalgen utenfor kysten av Kina, Japan og Russland, men arten er fraværende i denne delen av Arktis. På den sørlige halvkule er flatrugl funnet langs kysten av Chile, på noen sub-antarktiske øyer og i Antarktis.
Flatruglen vokser på fjell og skjell på grunt vann i tidevannssonen (for eksempel i tidevannsbassenger) og ned til 3 meters dyp. Kunnskapen om flatruglens utbredelse langs Norskekysten har endret seg med tiden.
Tidligere sa man gjerne at rødalgen kun fantes i Sør-Norge, mellom Skagerrak og Trondheimsfjorden. Arten er imidlertid nylig rapportert fra deler av Nordland (nord til Lofoten og Vesterålen) og på enkelte steder i Troms og Finnmark. Bildet til denne artikkelen er tatt i tidevannssonen i et kystøkosystem i Bodø. Man antar nå at flatrugl finnes langs hele Norskekysten.
I marine kystøkosystemer spiller forkalkede rødalger, som flatrugl, en viktig økologisk rolle. De bygger biomasse ved hjelp av fotosyntese og har stor innflytelse både på forekomsten av mange marine organismer og på sjøvannets kjemiske egenskaper.
Dannelsen av det kalkholdige skjelettet i celleveggene til disse rødalgene reguleres av biologiske prosesser som fotosyntese og respirasjon. Den økende forsuringen av hav og kystvann, som følge av de pågående klimaendringene, har negativ effekt på forkalkning og fysiologi. For eksempel er flatruglens overlevelse og utvikling truet av havforsuring. Algene må motvirke at kalkskjelettet løses opp. Dette krever viktige energiressurser og går på bekostning av andre vitale prosesser.
Havforsuring kan føre til betydelige endringer i artssammensetningen og forekomsten av forkalkede rødalger i våre kystøkosystemer i nær framtid.