Fingertare

Fingertaren er «kileformet» i overgangssonen mellom stilk og blad («lamina»). Den korte stilken er flat og oval, noe som gjør taren fleksibel i bølgene. Siden stilken har en glatt overflate, er den lite utsatt for «påvekst» av andre organismer. Ved hjelp av festeorganet, hapteret, er fingertaren godt festet til fjell eller annet hardt underlag.

Fingertaren er en flerårig (4-6 år) brunalge som er godt tilpasset de kalde forholdene i Nord-Atlanteren. I nord forekommer taren i arktisk Canada, på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja, samt i Kvitsjøen. Brunalgen finnes også sørover til Connecticut i USA og Nord-Frankrike, og langs kysten av Island, Irland og Storbritannia.

I Norge forekommer fingertaren langs hele kysten fra Skagerrak til Finnmark. Her koloniserer makroalgen den øvre delen av sjøsonen, gjerne i utsatte kystområder, hvor den kan danne tareskog. I klart vann kan algen forekomme ned til 20 meters dyp. Den klarer seg dårlig der vannstanden er svært lav.

Fingertares utseende avhenger også av miljøforholdene på stedet. På utsatte steder har taren tallrike (10-12) «bladfingre» som er innskåret ned til bunnen av bladet. På beskyttede steder har bladene imidlertid mindre og kortere fingre.

Fingertarens eneste blad fornyes hvert år. Om vinteren transporteres de to karbohydratene mannitol og laminarin til vekstsonen («meristemet») i den nedre delen av bladet, nær stilken. Derfra vokser det nye bladet utover gjennom vekstperioden (fra vinter til sommer). De to karbohydratene brukes som energikilde. Om sommeren og høsten dannes nye karbohydrater ved hjelp av fotosyntese. Disse lagres i bladet for kommende vekstperiode. Over tid kan fingertaren bli 2-4 meter lang.

Fingertaren brukes for tiden ikke i Norge, men i Bretagne (Frankrike) ble det så sent som i 2005 høstet 75 000 tonn fingertare for produksjon av alginat til kosmetikk. Både i Frankrike og Irland brukes taren som sjø-grønnsak fordi den er rik på noen mineraler og sporstoffer (kalium, kalsium).

Tradisjonelt ble fingertaren brukt som gjødsel. På 1700- og 1800-tallet ble alkaliene man fikk ved tangbrenning brukt i såpe- og glassproduksjon. Senere ble asken også brukt til å produsere jod, fordi fingertaren har høyt jodinnhold (opptil 5 prosent tørrstoff).