Butare

Det norske navnet refererer til at butaren tidligere ble brukt som husdyrfôr, men også som menneskeføde og gjødsel. Butaren spises tradisjonelt fersk eller kokt langs kysten av Grønland, Island, Skottland og Irland. Taren kan også tørkes og spises som snacks, eller den kan brukes som krydder.

Selv om den 2-4 m lange butaren finnes langs norskekysten hele året, er det om våren de unge lamellene (bladene) smaker best. Taren er rik på protein, karbohydrater, mineraler og vitaminer. Den har en søt smak som skyldes sukkeret mannitol, mens det er aminosyren glutamat som skaper umami-smaken. Etter kort koketid reduseres det lave jod-innholdet.

Det vitenskapelige navnet betyr «spiselige vinger». Navnet henspiller på at de myke, ofte avrevne mørkebrune lamellene på midtribben flakser som vinger under vann. Den gulbrune midtrippen er en forlengelse av stilken og består i flere år. Lamellene blir derimot nydannet hvert år.

Butaren er lett å skille fra de andre makroalgene langs kysten vår. Den er nemlig den eneste taren med midtribbe. På stilken finnes det noen korte blader uten midtribbe. Om vinteren og våren danner disse bladene neste generasjons kjønnsceller, og etter befuktning utvikles nye alger. Stilken sitter på et sterkt festeorgan som forankrer butaren godt på fjellgrunn. Dette er fordi butaren må tåle kraftige bølgebevegelser i habitatet sitt.

Som hos alle andre tang- og tarearter, er forekomsten av butare bestemt av temperaturen i havet. Siden butaren foretrekker lave temperaturer, forekommer den langs den isfrie kysten av Canada og Russland, samt på Svalbard og Grønland. Taren vokser også sørover langs kysten av Atlanterhavet og Stillehavet, så lenge sommertemperaturene ikke overstiger 16 °C. Butaren tåler ikke høye temperaturer.

I Europa vokser den ikke sør for Bretagne i Frankrike. Fordi vanntemperaturen i Oslofjorden og Skagerrak er for høy om sommeren, vokser butaren hos oss kun langs kysten mellom Vest-Agder og Finnmark. Der finnes taren på utsatte steder omkring lavvannsnivå og ned til ca. 8 m dyp, noen ganger litt dypere. Arten finnes ikke innover i fjordene. Det skyldes at smeltevann fra fjellene reduserer saltholdigheten. Butaren tåler ikke saltinnhold lavere enn normalt sjøvann.

Butaren har et stort økonomisk potensial på grunn av sine ernæringsmessige egenskaper. Arten vokser raskt og har en livssyklus som er enkel å håndtere. Butaren har allerede blitt dyrket kommersielt i Norge en stund, og den er en av de mest populære makroalgene.

Stiklinger dyrkes vanligvis på tau i klekkeriet før de blir satt ut under havoverflaten i sjøen om vinteren. I løpet av våren kan butaren vokse opptil 10 cm per dag, noe som resulterer i høy biomasseproduksjon. Bortsett fra det høye proteininnholdet, er butaren også spesielt rik på alginat. Dette karbohydratet brukes i næringsmiddelindustrien som fortykningsmiddel, stabilisator og geleringsmiddel.