Åletang (martaum)

Artens spesielle utseende uttrykkes også gjennom det vitenskapelige navnet, som betyr «trådete strenger». Det norske navnet beskriver at snorene åler seg i vannstrømmen. Derfor er de ofte vridd rundt hverandre som tau. Åletang kan være farlig for dykkere, dersom de får beina fanget i de bevegelige snorene. Dessuten kan båtfolk oppleve at algene vikler seg rundt propellene.

Åletang er en ettårig brunalge. Algene dukker opp om våren, og de forsvinner igjen om høsten. De unge algene vokser raskt til velutviklede, lange snorer i løpet av få uker. I spesielle celler langs snorenes fulle lengde, dannes det om sommeren sporer. Etter at flere milliarder sporer er sluppet ut i sjøvannet, utvikler de seg til mikroskopiske celletråder. Hanlige og hunlige celletråder danner sperm og egg. Etter at eggene er befruktet, utvikler de seg til en ny generasjon åletang i løpet av vinteren og våren.

Unge snorer er overgrodd med tette, korte hår, som forsvinner over tid. De eldre snorene er hule innvendig og fylt med luft. Dette gir dem oppdrift, som holder algene oppreist i vannet. Andre makroalger vokser ofte på overflaten av snorene. Dette kan være arter som tangdokke (Polysiphonia violacea), vanlig rekeklo (Ceramium virgatum), havsalat (Ulva fenestrata) og rysjegrønske (Ulva linza).

Åletang har en ganske vid utbredelse langs kysten av den nordlige halvkule. I Stillehavet forekommer arten langs kystene av Japan, Kina og Alaska. Brunalgen finnes også på begges sider av Nord-Atlanteren, i Nord-Amerika fra Labrador i Canada til New Jersey i USA, og i Europa fra Grønland til Kanariøyene. Åletang er også funnet i den vestlige delen av Østersjøen og i Middelhavet.

Hos oss forekommer åletang langs hele norskekysten fra Oslofjorden til Finnmark. Arten vokser i den nederste delen av tidevannssonen og ned til 10 meters dyp. Gjerne i tette bestander på små steiner, grus og skjell. Åletang foretrekker beskyttede kystområder, for eksempel små bukter. Ved storm kan snorene og hefteskiven løsne og skylle opp på stranden, som vist på bildet.

Åletang har høy toleranse overfor lav saltholdighet i sjøvann. Derfor kan arten finnes i brakkvannsområder, som elvemunninger og fjorder, samt i Østersjøen.