Dølafe

 

Rundt århundreskiftet ønsket en å lage en felles uniform på dølafeet. Da skulle dyra ha horn og være ensfarga svart med brun ål (stripe) etter ryggen. En stamme som ble foredla på Jønsberg landbruksskole i 1880-åra hadde denne uniformen som mal. Dølafeet ble regnet for å være det tyngste feet i landet rundt århundreskiftet med ca. 350 kg levendevekt. Ei dølaku i dag veier ca. 500 kg, mens ei NRF-ku veier 550 kg i gjennomsnitt.

 

Noe av det mest karakteristiske ved rasen er fargevariasjonen med farger som svart, brunt, rødt, hvitt og brandet. Tegningene kan være ensfarget, flekket, sadlet og sidet. Langt de fleste dyra har store horn, men det finnes også dyr som er født kollet. På slutten av 1800-tallet var dølafeet ennå mer fargerikt. Det kunne være grå-, svart- og rødsidet, brandet eller ensfarget - og det var både kollete og hornete dyr.

 

Det meste av dølafeet som finnes i dag kommer fra èn besetning i Fåvang i Gudbrandsdalen. I de seinere åra har aktiviteten for rasen økt og en del bønder har interesse av å ha dølafe. Disse gjør en svært viktig innsats for å øke antallet dyr og for å øke interessen for rasen.

 

Etter nedgangsperioden for de gamle storferasene på 1960- og 1970-tallet tok interessen for rasene seg kraftig opp igjen i løpet av 1980-tallet og etter hvert ble Laget for Dølafe dannet. Dølafelaget arbeider med livdyrformidling og medlemsblad, i tillegg til at de samarbeider med Norsk genressurssenter og GENO om inntak av okser til semin.