Fra de eldste arkeologiske utgravingene er det funnet rester etter spisshundtyper. Navnet "buhund" har den fått fordi den opprinnelig er gårds- og gjeterhund. Den ble brukt til så vel storfe som småfe, ja, endatil reinsdyr og svin. I mange områder av Norge fantes det en buhund på hver gård. Ofte holdt de til i fjøset og de ble sendt med buskapen som gjeter på beite om dagen.
Importerte raser erstattet buhunden
På begynnelsen av 1900-tallet var rasen i sterk tilbakegang, bla. fordi utenlandske hunder ble importert til Norge og utkonkurrerte buhunden. Heldigvis var det noen som så det alvorlige i situasjonen og satte i verk et omfattende arbeid for å redde denne særegne rasen. Planmessig registrering, kontrollert avlsarbeid og deltakelse på Norsk Kennel Klubs utstillinger førte til at rasen fikk et oppsving og dannet samtidig grunnlaget for den moderne buhunden.
I 1920- årene ble det vanlig med buhundutstillinger i forbindelse med de statlige småfesjåene. Dette var nok en viktig faktor for å øke interessen. Spesielt i "sauefylket" Rogaland var det et aktivt miljø for rasen.
De senere årene har antall nyregisterte valper av norsk buhund hos Norsk Kennel Klub ligget på 100-150 pr. år. Norsk buhund er derfor en fåtallig rase som helst bør øke i antall for at det fortsatt skal kunne drives et sunt og effektivt avlsarbeid på den.
Eksteriør
Norsk buhund er en typisk spisshund under middels størrelse. Den er velbygd med kvadratisk kropp og tett, glattliggende hårlag. Ørene er spisse og opprettstående og skal i form og størrelse passe harmonisk til hodeformen. Halen bæres opprullet over ryggen. Det er to hovedfarger på buhunden; blakk eller svart.
Den blakke varierer fra det helt lyse til det mer rødgule, med eller uten sorte hårspisser. Det er ønskelig med en ren og klar farge. De svarte skal helst være ensfargete, men hvitt som bliss, brystflekk, halsring og på poter er tillatt. Øynene skal være så mørke som mulig og harmonisere med helhetsinntrykket. Skulderhøyde for hannhunder er 43-47 cm og 41-45 cm for tisper. Vekten skal være tilpasset hundens størrelse.
Bruksegenskaper
Tradisjonelt har buhunden vært en gjeterhund og den blir foretrukket av mange som sauegjeter, spesielt i store sauedrifter. Hunden brukes også noe til jakt, blant annet på elg. På grunn av dens gode evne til å lære har man etter hvert også tatt den i bruk på andre måter. Innen lydighet og agility gjør stadig flere seg bemerket. At rasen også brukes som førerhund og narkotikahund i England, skulle si litt om rasens rekkevidde og muligheter.
En buhund er en trivelig og god familiehund og er som regel blid og trofast mot alle. Den er svært energisk av natur og trenger mye mosjon og aktivisering. Myten om at den er ei gneldrebikkje har nok oppstått på grunn av hunder som ikke er tilfreds med aktivitet og utfordringer i hverdagen. En fornøyd buhund er ofte en rolig og hengiven hund.
Sikring av norsk buhund for framtiden
Den viktigste sikringen av norsk buhund er å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av rasen. Dette kan flere bidra til ved å skaffe seg norsk buhund dersom de likevel har tenkt å skaffe seg en mindre spisshund.
Det er etablert en sædbank for alle de norske hunderasene. Sædbanken bygges opp i samarbeid mellom de enkelte raseklubbene, Norsk Kennel Klub og Norsk genressurssenter. Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene. Foruten norsk buhund er det norsk lundehund, dunker, hygenhund, haldenstøver, norsk elghund grå og norsk elghund sort. Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år og kan tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller ved behov for "gammelt" materiale i avlsarbeidet.
