Hopp til hovedinnholdet

Lundehund

lundehund
Navnet Lundehund kommer av at rasen før i tiden ble brukt til jakt på lundefugl.
Foto: © Magnus Enger og Elin Strand

Norsk lundehund er en eldgammel rase som ble brukt til jakt på sjøfugl over store deler av Norges kyst.

Vi vet ikke sikkert hvor gammel lundehunden er, men lundefangst med hund er omtalt i  skriftlige kilder som er over 400 år gamle. Lundehunden har vært et viktig ledd i kyst-Norges næringsvei. Hunden jaktet ved å gå inn i reirene i trange bergganger og steinurer og hente ut levende fugler. Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og dun ble brukt til sengetøy eller eksportert sørover.
 
Fra 1850-årene gikk man over til å fange lundefugl med nett. Dette, samt generell avfolking av fiskeværene på Nordlandskysten førte til at det store behovet for lundehunder forsvant. I Måstad på Værøy, hvor forbindelsen til omverdenen var dårlig, tok man imidlertid vare på den stedegne stammen av lundehunder og jakttradisjonene knyttet til dette hundeholdet.
 
Herfra fikk ekteparet Christie på Hamar tilsendt noen hunder i mellomkrigstiden, og de avlet fram et større antall hunder. Under andre verdenskrig utryddet valpesyken nesten alle hundene på Måstad. Bestanden på Værøy ble da fornyet ved hjelp av hunder fra Christies oppdrett. Valpesyken rammet senere Østlandet også, og mot slutten av 1950-tallet var stammen nærmest utdødd. Eleanor Christie tok imidlertid nok et krafttak for rasen og fikk i 1960 fem hunder til Østlandet fra Måstad. Hun fikk nå med seg flere oppdrettere og rasen ble berget.
 

Eksteriør

Lundehunden er en liten spisshund med skulderhøyde 32-38 cm. Hannhundene er markert kraftigere enn tispene. Kroppsformen skal være rektangulær slik at hunden er noe lengre enn den er høy. Pelsen har vanligvis brun farge med hvite tegninger. Hårlaget er middels langt, med glatt og mørk overpels.
 

Anatomiske særtrekk

Lundehundens anatomiske særtrekk gjør den spesielt interessant i bevaringsarbeidet. Spesielt for lundehunden er at de skal ha seks tær på alle fire ben. På forlabbene er det fem tre-leddede og en to-leddet tå. Til ekstratærne er det utviklet et godt muskelapparat, slik at de får en praktisk funksjon.
 
Det ytre øret kan foldes sammen, slik at det indre øret beskyttes mot skitt når hunden arbeider i trange bergganger. Hunden har stor bevegelighet ved at skulderleddet er utformet slik at forbeina kan føres rett ut til siden, mens nakkeleddets fleksibilitet gjør at hunden kan bøye hodet bak på ryggen.
 

Sikring av lundehunden

Den viktigste sikringen av lundehunden er å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av rasen. Flere kan bidra til dette ved å skaffe seg lundehund dersom de likevel skal ha en mindre selskapshund.
 
Det er etablert en sædbank for alle de norske hunderasene. Sædbanken bygges opp med frossen sæd for langtidslagring i et samarbeid mellom de enkelte raseklubbene, Norsk Kennel Klub og Norsk genressurssenter. Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene. Foruten lundehund er det buhund, dunker, hygenhund, haldenstøver, norsk elghund grå og norsk elghund sort. Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år og kan tas i bruk ved f. eks. akutt krise i en rase eller behov for "gammelt" materiale i avlsarbeidet.
LundehundME.jpg
I dag er lundehunden en truet rase. Det viktigste bidraget til bevaring er å sørge for at mange har den. Hvorfor ikke lundehund dersom du likevel tenker å skaffe deg en mindre selskapshund? Foto: Magnus Enger