Den norske støverrasen har, som navnet antyder, sitt ankerfeste ved Halden. Der ble den avlet frem gjennom krysninger av foxhounds fra England, beagle og lokale støvere fra siste halvdel av 1800-tallet.
Avlsarbeidet ga tidlig en støvertype med et visst ensartet preg som kunne danne grunnlaget for en rase, men det var hele tiden problemer med en smal avlsbase. Hundepest i 1931 og andre verdenskrig holdt på å knekke haldenstøveren, men entusiaster fikk fart på avlen igjen etter krigen. Etter at Haldenstøver ble godkjent som egen rase i 1952 steg interessen for rasen, og det ble kåret flere championer. Men allerede fra 1956 falt interessen, og rasen har aldri vært stor og tallrik.
Små problemer med innavl
Til tross for at det alltid har vært en liten populasjon er det ikke registrert betydelig omfang av arvelige sykdommer (f.eks. HD) i rasen. De senere årene har antall nyregistrerte valper av haldenstøver hos Norsk Kennel Klub ligget på 7-21 i året. Antallet er faretruende lavt, og må øke betraktelig dersom rasen skal sikres en livskraftig fremtid.
Eksteriør
Haldenstøveren er middels stor, rektangulær og kraftig, men ikke tung. Hodet er middels stort med svakt hvelvet skalle. Nakkeknøl og stopp er lite markert.
Ørene er hengende og middels høyt ansatt. Halsen er forholdsvis lang og kraftig. Pelsen er todelt med tett underpels og kort, rett overpels. Halen rekker omtrent til hasene og bæres lavt. Fargen er oftest hvit med svarte flekker og mindre rødbrune tegninger på hode og bein. Ønsket høyde for hannhunder er 52-60 cm og 50-58 cm for tisper.
Bruksegenskaper
Haldenstøveren er en god jakthund med god jaktlyst og et vennlig vesen. Den utmerker seg ved å ha sterke nerver og være særdeles omgjengelig og tillitsfull. Mange haldenstøvere har gjort det godt på jaktprøver. Den kan derfor karakteriseres som en fin kombinasjon av jakt- og familiehund. Med sitt gode og åpne vesen er den lett å dressere.
Sikring av haldenstøveren for fremtiden
Det har vært noe lav etterspørsel etter valper de siste årene, og tilgangen på valper har heller ikke alltid dekket etterspørselen. Og når det har vært ledige valper kan det ha vært mangel på kjøpere. I en så fåtallig rase kan det derfor være nødvendig med tålmodighet og mye pågangsmot fra nye kjøpere. Forhåpentligvis er de som har vært så heldige å få tak i en haldenstøvervalp seg sitt ansvar bevisst, slik at de aktivt blir med i arbeidet for å bygge opp rasen.
Det viktigste for bevaring av haldenstøveren er å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av rasen. Dette kan flere bidra til ved å skaffe seg haldenstøver, dersom de allikevel har tenkt å skaffe seg en harehund.
Sædbank for hunderasene
Det er etablert en sædbank for langtidslagring av frossen sæd av alle de norske hunderasene. Sædbanken bygges opp i samarbeid mellom de enkelte raseklubbene, Norsk Kennel Klub og Norsk genressurssenter. Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene. Foruten haldenstøver gjelder det dunker, hygenhund, lundehund, buhund, norsk elghund grå og norsk elghund sort. Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år, og kan tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller ved behov for "gammelt" materiale i avlsarbeidet.
