I 1902 ble "Specialklub for Norske Harehunde" stiftet. Samme år ble harehundene delt i to hovedgrupper som vi i dag kjenner som dunker og hygenhund. I den store gruppen av dunkerhunder inngikk en rekke lokale harehundstammer fra ulike kanter av landet.
Droplet farge og glassøyne
I utgangspunktet var avlsbasen bred og uensartet. Et karakteristisk kjennetegn ved dunkeren har alltid vært den "droplete" (gråskimlete) fargen og blåhvite iris ("glassøyne") som er vanlig i rasen, selv om standarden også tillater andre farger.
Under annen verdenskrig var det dårlig etterspørsel etter dunkervalper og vanskelig å opprettholde en planmessig og kvalitetspreget avl. Men i årene etter krigen steg interessen for rasen kraftig. Den holdt seg oppe frem til 1970-årene, da en antar at konkurransen fra utenlandske hunder var hovedårsaken til at interessen igjen sank merkbart.
Innavl og ny innkryssing
På 1980- tallet var dunkeren svært homogen og jaktlig sett meget god. Men til dels kraftig innavl hadde gjort at de fleste hundene var for nært beslektet. I 1987 søkte derfor avlsrådet for dunker om innkryssing av andre raser, men søknaden ble avslått av Norsk Kennel Klubb. I 1989 ble det imidlertid gitt grønt lys for noe innkryssing. Dette har gitt rasen en langt bedre genetisk variasjon og helse, samtidig som de gode og typiske egenskapene er ivaretatt.
Eksteriør
Dunkeren er en middels stor, tydelig rektangulær hund som skal være kraftig og sterk, men ikke for tung. Hodet skal ha god lengde, skallen skal være svakt hvelvet med markert nakkeknøl og tydelig, men ikke for dyp eller skarp stopp. Ørene er middels høyt ansatt og hengende. Iris kan ha forskjellige farger hos "droplete" hunder.
Middels lang hale bæres rett eller svakt hevet og buet. Pelsen er rett og stri, tett og ikke for kort. Fargene skal være svart og blakk med hvite avtegn, eller "droplet" med lakk og hvite avtegn. Overveiende svart eller hvit farge og for varme brunfarger er uønsket. Høyde for hannhunder 50-55(57) cm, og for tisper 47-53 cm.
Bruksegenskaper
Dunkeren regnes som en god harehund. Den samarbeider godt og nært med sin eier ute i skogen og fører en tydelig los. Målet for avlsarbeidet har alltid vært å befeste de beste egenskapene i den gamle norske harehunden, som var en hardfør og robust hund med et utmerket gemytt. I dag fremhever jegere dunkerens spesielt sterke poter. De tåler is og skare godt slik at en jeger kan fortsette jakten der andre harehunder må melde pass.
Den utmerker seg også ved å ha sterke nerver og være særdeles omgjengelig og tillitsfull. Mange dunkere har gjort det svært godt på jaktprøver. Den kan derfor karakteriseres som en utmerket kombinasjon av jakt- og familiehund. Med sitt gode gemytt og åpne vesen er den også lett å dressere.
sikring av dunkeren for fremtiden
Den viktigste sikringen av dunkeren er å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av rasen. Dette kan flere bidra til ved å skaffe seg dunker dersom de likevel har tenkt til å anskaffe seg en harehund.
Det er etablert en sædbank for alle de norske hunderasene. Sædbanken med frossen sæd for langtidslagring, bygges opp i samarbeid mellom de enkelte raseklubbene, Norsk Kennel Klub og Norsk genressurssenter. Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene (foruten dunker er det hygenhund, haldenstøver, norsk lundehund, norsk buhund, norsk elghund grå og norsk elghund sort). Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år og kan tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller ved behov for "gammelt" materiale i avlsarbeidet.
Hvis du er interessert i mer informasjon om dunkeren kan du ta kontakt med Norske Harehundklubbers Forbund
