Brunbie

Nordisk brunbie regnes som en økotype eller underart av den gamle europeiske bien. Det er uvisst hvor den oppsto, men den utviklet seg adskilt fra de øvrige honningbiene for mellom en halv million og en million år siden. Brunbia hadde utbredelse fra Ural i øst, til Irland i vest, fra Spania i sør til Norge i nord. Hulemalerier i Sør-Frankrike som er mellom 6000 og 22000 år gamle viser mennesker som klatrer i trær langs reip til et innmeislet hull, mens honningbier svermer rundt det hele.

Bikuber i hule trær

Da man startet å holde bier ble uthulte trær brukt som bikuber, såkalt skogsbirøkt. Utbredelsen av landbruket førte til at skogene ble hugget for å åpne opp landskapet og gi plass til beitende dyr og dyrking av korn. Dermed vokste også store lyngheier fram. Med dette fulgte at bienes naturlige bikuber ble færre og de første menneskelagde bikubene ble tatt i bruk.

Det begynte med uthulte trestokker, flettede kurver, og etter hvert flettede og sammensydde halmkuber. Halmkubene var enkle å flytte og passet fint til birøkt i lyngheiene. Mye av røktet besto i å fange inn bisvermer og få dem etablert i kubene. En bisverm som produserte mye honning var svært verdifull da sukker var et meget kostbart produkt fram til 1800-tallet.

Bier som kampfeller

Bier er ikke bare blitt brukt til symbol, pryd og nytte opp gjennom historien. Følgende eksempler viser biene i en helt annen praktisk sammenheng. I vikingtiden skal innbyggerne i Chester ha brukt biene til å forsvare byen. De kastet bikubene sine etter vikingene som "derpå trakk seg hurtig tilbake" ifølge gamle irske håndskrift.

Innbyggerne i Antiokia nyttet visstnok også bier, da korsfarerne ville innta byen. Og da byen Gussing i Ungarn ble angrepet av østerrikere i 1289, skal innbyggerne ha forsvart seg med "ild, vann og bier". I 1637, under 30-årskrigen, fortelles det at tyske soldater satte på flukt da kuber med ildsinte bier ble kastet etter dem.

Det er funnet fragmenter av bier fra arkeologiske utgravninger, deriblant de berømte "vikingbiene" fra 1100-1200-tallet i Oslo og fra 1000-tallet i York i England. Det er fastslått at dette var brunbier!

Utseende

Den nordiske brunbia er en grein av den vesteuropeiske bia, og den skiller seg derfor ikke vesentlig eksteriørmessig fra denne. Den er forholdsvis stor, kroppspanseret er svart, og hos gamle bier hvor hårpelsen er slitt bort, kan huden være glinsende svart. Det kan forekomme brune partier eller små gule hjørner på 2. og 3. bakkroppsledd. Hårlaget hos unge bier gjør at de virker gråbrune. Vingene hos brunbiene er relativt korte og rekker ikke til enden av bakkroppen

Egenskaper

En myte om den nordiske brunbia er at den har en forholdsvis treg yngling, og utvikler seg noe langsommere om våren enn andre konkurrerende biraser. Birøktere med brunbier erfarer imidlertid at dette langt fra er tilfelle. Det er stor variasjon hos brunbier hvordan de utvikler seg om våren, for eksempel viser erfaring at brunbier fra Norges Birøkterlags avlsbestand blir fort sterke om våren og kan gi bra med vårhonning fra blåbær, løvetann og frukttrær. Brunbia har et moderat matkonsum og kan derfor klare seg relativt godt i perioder med dårlig vær og moderat tilgang på nektar. I slike tilfeller vil andre raser trenge jevnlig fôring og ettersyn. Denne sparsommelige adferden til brunbia resulterer i bier som lever lenge og som har maks størrelse på kolonien sent i sesongen. Brunbia er derfor overlegen andre raser i sene trekk slik som lyngtrekk. Den kan også fly i lavere temperaturer enn andre raser og tåler kalde vintre bedre. Brunbia er altså godt tilpasset det nordiske klima. 

Den nordiske brunbia har ifølge forskning et større genetisk mangfold enn man tidligere trodde. Dette kan vise seg å ha stor verdi for fremtidig avl, bevaring og tilpasning til et miljø i endring.

I dag

Nordisk brunbie er den eneste opprinnelige birasen i Nord-Europa, og regnes av Norsk genressurssenter i dag som en bevaringsverdig nordisk birase, det vil si at den både er nasjonal og så fåtallig at den regnes som truet. 

Brunbia har holdt seg produktiv under nordiske klimaforhold. Birasen holdes i dag i ulike reinavlsbestand i Norge, Sverige og Danmark. Den største populasjonen av brunbia finnes i Norge der det er flere reinavlsområdet i tillegg til at Norges Birøkterlag har en avlsbestand av rasen. Norges Birøkterlag har tilgang til avlsmateriale i to lovbeskyttede reinavlsområder, et på øyene Bømlo og Stord i Hordaland og et i Ål og Hol kommuner i Buskerud. I tillegg har birøkterne selv blitt enige om reinavlsområder i Østerdalen, på øya Aukra på Mørekysten, i øvre Telemark og i Åmli og flere andre steder i Agder. 

I Flekkefjord, Lund, Sokndal og Sirdal på Sørvestlandet er det et lovbeskyttet reinavlsområde som er et reservat for den lokale stammen av brunbier som er nærmest spesialisert for best mulig utnyttelse av lyngtrekket om seinsommeren og høsten. I stor grad stammer denne bestanden fra bier som i sin tid ble importert fra hedeområdene i Nord-Tyskland. Reservatet kan ikke delta i utveksling med brunbier fra andre steder. 

Bevaring

I de lovebeskyttede norske reinavlsområder er det forbudt å holde andre biraser enn brunbia, i de andre reinavlsområdene har birøkterne selv blitt enige om samme praksis uten at det er lovfestet. Dette er viktig på grunn av bienes formeringssett, der dronningene parer seg i luften med 10 - 20 droner fra andre bikuber i opptil 20 km radius, og en trenger et avgrenset område for å hindre paring fra andre biraser.

Bevaringen av brunbia er helt avhengig av birøktere som velger å delta i avlsarbeidet for brunbia. Arbeidet som blir gjort for denne birasen er essensielt for at rasen fortsatt skal kunne ha en framtid i birøktet. Et vellykket avlsarbeid for brunbia krever et godt samarbeid og at alle birøkterne i området enes om å holde kun denne rasen.

Norges birøkterlag

Norges Birøkterlag, stiftet i 1884, er blant de eldste husdyrforeningene vi har i dag, og er medlemsorganisasjon for alle som driver med birøkt. De driver rådgivning om drift og avl av bier i Norge, og er også en viktig aktør for å drive rekruttering og utdanning av nye birøktere.

Brunbia har også sitt eget avlslag, Norsk Brunbielag der du finner mer informasjon om den nordiske bierasen. Se link til venstre.

Denne teksten er utarbeidet i samråd med Norsk Brunbielag.