Slåtte- og beitemyrer
Myrer som tidligere ble slått har vanligvis ei jevn overflate uten tuer og lyng. Foto: Bolette Bele
Lang tids slått og beiting har påvirket vegetasjonen og artsinnholdet i myrene, og mange av dem kan derfor kalles for semi-naturlige eller kulturbetinga naturtyper. Myrene ble ryddet for busker og trær og tuer ble fjernet slik at de kunne slås. Det var vanlig at myrene ble slått annethvert år eller sjeldnere, og myrslåtten var mest omfattende i siste halvdelen av 1800-tallet. Bruken av disse arealene opphørte i første halvdel av 1900-tallet, og i dag skjøttes kun et fåtall av dem.
Myrslåtten har vært svært utbredt over hele Norge, men den var likevel mest vanlig i indre og midtre deler av landet. Det antas at en mer målrettet bruk av myrområdene til beiting har vært mest vanlig langs kysten. I dag er de semi-naturlige myrene sterkt truet (EN).
Myrer som tidligere ble slått domineres i dag gjerne av slåttestarr og myrull-arter, men artsmangfoldet varierer mye, avhengig av næringstilgangen. De mest artsrike myrene finner man på kalkholdig berggrunn. De myrene som tidligere ble slått, har fremdeles ofte ei jevn overflate uten tuer og lyng. I kantene på slike kulturbetinga myrer kan det dessuten vokse en rekke blomsterplanter, slik som jåblom, bjørnebrodd, tepperot, fjelltistel, myrklegg, kongsspir og hvitbladtistel. I de kalkholdige og rike myrene kan man dessuten finne en rekke orkidèer, slik som engmarihånd, brudespore, skogmarihånd og svartkurle. Slått foregikk vanligvis ikke på de mest næringsfattige myrarealene.
I dag er gjengroing en av de viktigste truslene mot de semi-naturlige myrene. Kantene gror igjen med busker og trær og myroverflaten blir meir tuete og ujevn etterhvert som tuedannende planter tar over. Disse arealene er også under press på grunn av grøfting og nedbygging, blant annet på grunn av hyttebygging i fjellet. Hvis man ønsker å ta vare på typiske slåttemyrer og det karakteristiske artsinnholdet, må de ryddes for busker og kratt, og slåtten tas opp igjen.
