Beiteskoger opp mot fjellet
Gras- og urterik engbjørkeskog som beites og er i god hevd. Foto: Bolette Bele
Skogene opp mot fjellet har store beiteressurser. Seterdrifta foregikk i all hovedsak i sonen mellom barskogen og snaufjellet, og her finner man gjerne store arealer med engbjørkeskog. Dette er svært produktive, lysåpne og grasdominerte beiteskoger som har blitt påvirka av hogst og husdyrbeiting over lang tid. Bjørk er ofte det dominerende treslaget i slike beiteskoger, men det er også innslag av rogn, selje og osp. Både vier og einer er vanlige i busksjiktet.
Generelt blir beiteskogen mer variert enn skog som ikke beites. Alt etter tilgangen på næring og fuktighet, vil man finne ulike typer og utforminger. På grunnlag av artssammensetningen og hvilke arter som dominerer, kan man grovt sett skille mellom tre hovedutforminger av engbjørkeskogene: lågurt-utforming, høgstaude-utforming og storbregne-utforming.
Når beitebruken reduseres eller forsvinner vil slike beiteskoger gro igjen, og innslaget av busker og tre øker på bekostning av gras og urter. I forholdsvis sterkt gjengroende beiteskog, kan artssammensetningen i åpne glenner fremdeles vitne om den tidligere beitebruken. Arter som kan klare seg ganske lenge i en gjengroingsfase er for eksempel gullris, tepperot og sølvbunke. Man kan også finne maiblom, markjordbær, kattefot, knerot, marimjeller og vintergrønn-arter. Mange sopparter har også fått gode levebetingelser på grunn av beitingen.
I dag er tyrihjelm mange steder på sterk fremmarsj der beitebruken har endret seg. Enkelte steder danner tyrihjelm nå svært tette bestand, noe som bidrar til at beitekvaliteten forringes. Denne utviklinga må trolig knyttes til reduksjonen av storfe på utmarks- og fjellbeitene.
