Slåtte- og beitemyr

Slåttemyrene ble høsta med ljå med ett eller flere års mellomrom avhengig av hvor stor produksjonen var på de ulike arealene. Beiteressursene på myrene ble i all hovedsak utnytta av storfe, siden de kan beite på forholdsvis fuktige arealer. De kulturbetinga myrene kalles også for semi-naturlige myrer.

Myrene domineres i all hovedsak av gras og halvgras (starr), men sammensetningen av arter varierer mye med næringsinnholdet og den tidligere bruken. De gamle slåttemyrene preges ofte av myrull-arter og i de næringsrike myrene vokser det gjerne mange orkideer. Lyngtuer er det lite av i slåttemyrer. Eksempel på arter som vokser næringsrike myrer er for eksempel breiull, engmarihånd, brudespore, fjelltistel og jåblom. I de fattige myrene kan man finne duskull, flaskestarr, trådstarr, blåtopp, blåknapp og rome.

Bruken av myrene til høsting av vinterfôr avtok etter andre verdenskrig, og mange av dem er nå under gjengroing. Spesielt skjer gjengroinga fra kantene raskt. Pors, dvergbjørk og vierarter inntar myrflatene, mens gråor, bjørk og gran (i indre strøk) etablerer seg i myrkantene.

For å ivareta artsmangfoldet og slåttemyrene er det beste tiltaket å sette i gang med rydding og slått igjen. I en kort restaureringsfase kan det være aktuelt å slå hvert år, men senere kan det holde å slå hvert tredje til tiende år, alt etter formålet med tiltakene. Hvis myrene skal skjøttes ved hjelp av beitedyr, er det viktig at det anvendes små og lette storferaser.