Kystlynghei

Det milde vinterklimaet langs kysten gjøre det mulig å la småfe (særlig gammelnorsk spælsau gå ute også om vinteren. For å sikre dyra nok beitefôr hele året, har kystbøndene til alle tider holdt de røsslyngdominerte arealene i kystlyngheiene i god hevd. Ved lyngbrenning erstattes gammel og grov røsslyng av unge planter med bedre beiteverdi. Et intervall på 15-20 år mellom brenningene har vært vanlig, og det var vanlig å brenne litt hvert år for å sikre en mosaikk av røsslyng i forskjellig alder. Etter en brann øker urter og gras i mengde de første årene.

I tillegg til bruksformen, vil fuktighetsforholdene og kalkinnholdet i berggrunnen påvirke artssammensetningen i kystlyngheiene. Vanlige planter i kystlyngheier som nylig har blitt brent og som beites er heiblåfjær, tepperot, kystmyrklegg, kystmaure og blåknapp. Vanlige beitegras er gulaks, engkvein og smyle. I tillegg er det vanlig med tyttebær, blåbær, krekling og mjølbær. Bråtestarr, heistarr og heisiv er vanlige halvgras i slike heier.

Den tradisjonelle bruken av kystlyngheiene har mange steder opphørt, og arealene gror nå igjen med einer, bjørk, rogn og furu.