Utvikling av bærekraftige matsystemer og vurdering av risiko langs en kyst i endring

Bærekraftig utvikling av matproduserende sektorer krever en grundig forståelse av sektorenes miljøpåvirkning. Det vil si hvordan den samlede matproduksjonen utgjør en risiko for det kystnære havmiljøet. Dette er en utfordring som forskningsprogrammet CoastShift ved Framsenteret tar for seg, med forskere ved Havforskningsinstituttet, Akvaplan-niva og Norsk Institutt for bioøkonomi (NIBIO).

I dette prosjektet har vi gjennomført en integrert vurdering av risikoen for negativ innvirkning på det marine økosystemet fra dagens matsystemer, ved hjelp av rammeverket Options for Delivering Ecosystem-Based Marine Management (ODEMM). ODEMM anbefales av ICES (International Council for the Exploration of the Seas) som en svært effektiv metode for vurdering av kumulative virkninger.

Risikoen for negativ innvirkning fra matvaresystemer på det marine økosystemet er identifisert og vektet ved hjelp av ODEMM-tilnærmingen i et studieområde fra Kvaløya til Loppa.

Ifølge en fersk studie om lokal matproduksjon og -sikkerhet, bestilt av Troms fylkeskommune, var 92 prosent av maten som ble produsert i Troms i 2022, sjømat fra akvakultur og fiskeri, og nesten alt eksporteres. Kystmatsystemene som inngår i CoastShift-studien, er derfor fiskeri, akvakultur, fritidsfiske, landbruk og marin transport knyttet til matproduserende sektorer.

Akvakultur: De 38 oppdrettsanleggene i produksjonsområde 11 for akvakultur (fra Kvaløya til Loppa), produserte 6,4 prosent av Norges 1,26 millioner tonn oppdrettsfisk i 2022. Resultatene viser at de største virkningene av akvakultur i åpne merder på hele økosystemet er fra parasitter og genetisk endring som påvirke anadrom fisk, forurensende stoffer (for eksempel stoffer som brukes til antigrobehandling av nett og til å bekjempe lakselusinfeksjoner), og organisk berikelse (fôr og fiskeekskrementer på avveie). Det er særlig anadrom fisk, tidlig livsstadier av fisk som risikerer å bli negativt  påvirket. Akvakulturanlegg produserer også undervannsstøy og elektromagnetiske endringer som mulig kan påvirke mange kystøkosystemgrupper, men hvilken effekt slik støy har på spesifikke arter, vet man lite om.

Fiskeri: Total ilandføring i kommunene innenfor studieområdet i 2022 var 270 000 tonn fisk, verdsatt til 6,1 milliarder kroner. Dette tilsvarer 12 prosent av totalvekten og 21 prosent av den totale verdien av ilandført fangst i Norge. Fangsten i regionen domineres av norsk vårgytende sild, og det fiskes også mye etter torsk, sei, lodde, flatfisk og dypvannsreker. Risikovurderingen viser at fiskeri først og fremst påvirker økosystemkomponenter gjennom uttak av bunnfisk, pelagisk fisk og bentiske krepsdyr. Videre slitasje på havbunnen, som hovedsakelig påvirker fastsittende bentisk fauna, bifangst av bunnfisk og utilsiktet fangst av sjøfugl og marine pattedyr. Fiskeri er også assosiert med undervannsstøy og marint søppel, for eksempel tau og plast, som potensielt kan påvirke en lang rekke økologiske grupper.

Fritidsfiske: Fritidsfiske er populært blant både lokalbefolkning og tilreisende. I 2022 eide en tredjedel av husholdningene i Troms og Finnmark en fritidsbåt, og til sammen var det 115 000 båter i regionen. Turistfiske rapportert i region Nord utgjorde ca. 385 000 fisk i 2022, men disse dataene er ikke helt pålitelige og må tolkes med forsiktighet. De samlede virkningene av uttak av arter, søppel, undervannsstøy og utslipp av forurensende stoffer fra fritidsfiskefartøyer anses som lik  virkningene fra akvakultur og marin transport knyttet til matproduserende sektorer.

Landbruk: Mesteparten av landbruksarealet i casestudieområdet brukes til husdyrhold, og avrenning fra dyrket mark kan øke næringsbelastningen i kystnære farvann. Dette ble ansett som det eneste relevante presset fra landbruket på det marine økosystemet, da det brukes svært lite plantevernmidler i området.

Marin transport knyttet til  matproduserende sektorer: Den totale eksporten av næringsmidler fra Troms og Finnmark har vokst med 164 prosent det siste tiåret, i stor grad som følge av en økning i sjømateksporten. Villfanget fisk eksporteres via vei og sjø, mens kongekrabbe får en eksklusiv tur med fly. Det er et skifte mot økt eksport av hel fisk til bearbeiding i andre land før distribusjon til sluttmarked på grunn av høyere EU-tollsatser på bearbeidet enn på ubehandlet fisk. Det viktigste presset marin mattransport øver på de kystnære marine økosystemene, er press fra skipstrafikk: undervannsstøy, forurensning fra biocidholdig grohemmende maling, kobber og sink på båtskrog og utslipp av hydrokarboner (oljeforurensning) under normale fartøyoperasjoner. Tidligere studier har estimert lekkasje av propellhylseolje til 3–5 liter per dag for fiskefartøy og laste- og containerskip.

Samlet sett viser våre analyser at fiskerinæringen er den matproduserende sektoren som innebærer størst samlet risiko for negativ innvirkning på kystøkosystemet som helhet i studieområdet. Deretter følger akvakultur, marin transport og turistfiske, fritidsfiske og jakt. Når vi ser alle sektorer og typer press under ett, er uttak av arter det presset som er forbundet med den høyeste risikoen for negativ innvirkning på mange elementer i økosystemet, etterfulgt av fysiske påvirkning på havbunnen først og fremst knyttet til bunntråling og bifangst av arter som ikke er målarter for fisket.

For å sikre at matproduksjonen forblir bærekraftig og motstandsdyktig mot fremtidige klimaendringer, må vi diskutere handlingsmåter som oppfyller mål som den norske regjeringen har forpliktet seg til, inkludert FNs bærekraftsmål, Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold (Naturavtalen) og Parisavtalen.

Slik Arctic Sustainability Group ved UiT Notrges arktiske universitet, ledet av Vera Helene Hausner, har identifisert, er «[business as usual […] ett fremtidig scenario, men det er andre som tar opp de ovennevnte utfordringene ved implementering av ny teknologi. Andre scenarioer er for eksempel regenerative tilnærminger med sirkulære lokale løsninger og løsninger som legger vekt på vern ved hjelp av marine verneområder og andre miljøtiltak for å beskytte og gjenopprette våre kystøkosystemer.»

Endring i forvaltning, og ny teknologi og praksis som kan forbedre bærekraften i matproduksjon, blir også grundig utforsket i CoastShift. Det vurderes blant annet flytende semilukkede og landbaserte lakseoppdrettsanlegg, metoder for å redusere kråkebollebestander som har beitet ned tareskoger i Nord-Norge, og bruk av slam fra fiskeoppdrett og andre marine råvarer i landbruket.

Evaluering og vekting av press fra dagens matsystemer i risikovurderingen vil bli justert for å representere disse nye scenarioene og teknologiene. Landbaserte oppdrettsanlegg vil for eksempel eliminere press knyttet til rømning av oppdrettsfisk og til lakselus, men vil de legge nytt press på kystlandskap og økosystemkomponenter? Hva er konsekvensene av å fjerne habitater på land for å gi plass til nye anlegg, og hvor stor vil effekten være? Bruken av akvakulturavfall i landbruket vil kunne fjerne noe organisk avfall fra fjordene våre, og redusere virkningen på marine økologiske grupper, men hvordan vil denne nye kilden til organisk materiale interagere med økosystemer på land? Og kan utslipp fra akvakultur balanseres med implementering av akvakultur på lavt trofisk nivå? Hva vil i så fall kostnadene være?

Det er slike spørsmål CoastShift-prosjektet vil ta for seg de neste to årene. Ved hjelp av risikovurderingsrammeverket vil det undersøke hvilken virkning fremtidige scenarioer med nye teknologier og nye matproduksjonspraksiser vil ha på kystøkosystemene.