Samspillet mellom natur og kultur i norske seterlandskap

I sin doktorgrad fremhever Bele viktigheten av å inkludere både biologisk mangfold og tradisjonell kunnskap for å forstå og bevare seterlandskapene i Norge.

Seterdrift er en tradisjonell form for beitebruk i fjell- og utmarksområder, der husdyr som kyr, sauer og geiter føres til seters om sommeren for å utnytte beiteområdene i høyfjellet. Dette har vært en viktig del av norsk landbruk i flere hundre år, særlig i områder med begrenset dyrkbar mark. Med denne tradisjonelle driftsformen fulgte også slått og høyberging, samt høsting av andre typer vinterfôr og et betydelig uttak av ved.

Denne allsidige bruken skapte et stort biologisk mangfold og mange kulturbetinga naturtyper. I tillegg ble en omfattende kunnskapsbank assimilert i lokalsamfunnet. Mange av de biologiske verdiene og fysiske kulturminner, slik som bygninger, steingjerder, stier og ferdselsveier, finnes fortsatt i dag, selv om seterdriften har opphørt.

– I Norge står vi nå overfor utfordringen med å bevare disse seterlandskapene, og den tradisjonskunnskapen som er knyttet til seterbruket forklarer Bolette Bele.

Fredag 14. februar forsvarer hun sin doktorgrad om samspillet mellom natur og kultur i norske seterlandskap.

Natur og kultur

Hovedmålet med arbeidet har vært å dokumentere og diskutere sammenhengene mellom kulturarven og naturressursene knyttet til seterbruket. Dette gir en dypere forståelse for hvordan disse verdiene er koblet sammen og hvordan de kan bevares for fremtiden.

– Natur- og kulturverdiene i jordbrukslandskapet forvaltes ofte separat, forteller Bele.

– Men de har mange koblinger og synergier som bør sees i sammenheng.

Generasjoner med erfaring

Gjennom lang tids erfaring har lokalbefolkningen opparbeidet seg tradisjonell økologiskkunnskap som har blitt overført fra generasjon til generasjon.

– Denne kunnskapen er viktig for å bevare seterlandskapet og seterkulturen, sier Bele.

Resultatene hennes viser at lokale stedsnavn, dialektuttrykk og kalenderplanter representerer verdifull informasjon som kan brukes til å tilpasse skjøtselen av kulturlandskapet.

– Med innskrivingen av den svenske og norske seterkulturen på UNESCOs representative liste over den immaterielle kulturarven, kan vi nå håpe på at det blir et sterkere søkelys på og ikke minst politisk vilje til å ivareta alle de verdiene seterbruket representerer.

En tradisjon på vei til å forsvinne

– Seterbruket nådde en topp rundt 1840-årene, men ble gradvis redusert utover på 1900-tallet. Etter andre verdenskrig og utover på 1950-tallet, ble det slutt på denne driftsmåten i store deler av landet, forklarer Bele.

–  I dag er det rundt 750 setre i drift med melkeproduksjon, noe som nærmer seg et kritisk lavt nivå for å holde tradisjonen levende.

Forskning viser at erfaringsbasert kunnskap opphører når de tradisjonelle driftsmåtene opphører. Dette gjør det vanskelig å rekonstruere tradisjonelle metoder.

– Det haster med å dokumentere denne kunnskapen før den forsvinner.

Gamle kilder inn i moderne planlegging

Historiske kilder som håndtegnede kart, gamle offisielle kart, historisk statistikk og intervjuer har gitt verdifull kunnskap om bruken av utmarksressursene. Ved å kombinere tradisjonell økologisk kunnskap med historiske kilder, kan forskerne utvikle bedre skjøtselsstrategier for seterlandskap og andre verdifulle kulturlandskap.

– Selv om det er urealistisk å skjøtte store seterlandskap på samme måte som før, bør hele landskapet og landskapshistorien tas med i skjøtselsplanleggingen, sier Bele.

Dette sikrer at et stort mangfold av habitater og sammenhenger mellom dem bevares.

– Mange verneområder har behov for skjøtsel basert på kunnskap om tidligere brukshistorie.

En aktiv involvering av lokalsamfunnet i forskningsprosjekter gir ofte gjensidig utbytte og praktiske konklusjoner. Bønder og andre nøkkelinformanter kan bidra med verdifull tradisjonell økologisk kunnskap. Slik kunnskap bidrar ofte til større kompleksitet og fleksibilitet i arbeidet med å skjøtte kulturbetingede habitater.

– Lokalbefolkningen bør involveres i forvaltningen av disse områdene.

Utfyller hverandre

Beles avhandling viser hvor viktig det er å inkludere både biologisk kulturarv og tradisjonskunnskap for å forstå verdien av seterlandskapet. Resultatene hennes viser at både fysiske og kulturelle aspekter må tas med for å få en helhetlig forståelse.

– Tradisjonell økologisk kunnskap og vitenskap utfyller hverandre og kan gi verdifulle synergier for å forvalte natur- og kulturarven, sier hun.

Denne forskningen kan også være viktig for andre kulturlandskap og arter som er avhengige av kultur. Den gir innsikt i hvordan tradisjonelle driftsmåter kan bidra til å bevare landskapet, truede naturtyper og biologisk mangfold i utmarka. Kun gjennom aktiv bruk kan tradisjonskunnskapen holdes levende, tilpasses og justeres slik at den også kan representere en ressurs for framtida.