Slåttemarka må ivaretas på tradisjonelt vis

De gamle slåttemarkene er en kulturhistorisk arv med stor betydning for det biologiske mangfoldet. I disse engene finner vi et bredt spekter av planter, insekter, fugler og dyr som det snart ikke finnes alternative, naturlige leveområder for.

Avvikling og effektivisering av landbruket har på hvert sitt vis medført at de gamle slåttemarkene ikke lenger blir ivaretatt på samme måte som før. Det betyr at arealet og antallet slike enger minker, og de som er igjen blir mer isolerte. Spørsmålet forskerne stiller seg er: Hvordan kan vi best ta vare på de små flekkene vi har igjen av artsrike slåttemarker?

Svaret er enkelt: Skal man ta vare på de gamle slåttemarkene må man bruke de tradisjonelle metodene.

Den langvarige slåtten

Slåttemarkene ble formet som et resultat av bøndenes behov for å utnytte alle tilgjengelige beite- og slåttearealer. Både de i nærheten av gården og de som lå langt inne på fjellet. Siden vinterfôret var en viktig faktor for hvor mange husdyr man kunne ha, ble fôret høstet fra fjern og nær. De samme engene ble vanligvis også beitet både vår og høst.

Slåttonna var svært arbeidskrevende, og varte gjerne fire til seks uker på arealene nær gården. Utmarksslåtten kunne vare helt til frosten kom, gjerne enda lengre. De tradisjonelle slåttetidspunktene varierte fra kyst til innland, og fra lavland til fjellet.

– Kunnskapen om plantenes utviklingsstadium, når de blomstret og satte frø, var basert på lang tids erfaring som fastslo riktig tidspunkt for å slå enga. I dag kaller vi slike tradisjoner gjerne for biologisk kulturarv eller tradisjonell økologisk kunnskap, forteller Bolette Bele som er kulturlandskapsforsker i NIBIO.

– Med store, sammenhengende engarealer å slå, kunne det være stor variasjon i slåttetidspunktet innenfor en og samme gård. Slik kunne frø fra engene som ble slått sent spre seg naturlig inn i de som ble slått tidlig.

Og slik oppnådde man en naturlig frøspredning som bidro til det mangfoldet vi har i slåtteengene.

Variert skjøtsel gir grunnlag for mangfold

Kombinasjonen av beite og slått er generelt positivt for slåttemarka. Effekten av tråkk, naturlig gjødsling og beiting kan være viktig for mangfoldet.

– For ett- og toårige arter som øyentrøst-, engkall- og søte-arter, samt stemorsblomster og den spinkle planten vill-lin, er beite særlig viktig fordi de er avhengige av å sette frø årlig, eller i hvert fall jevnlig, forteller NIBIO-forsker Ellen  Johanne Svalheim. Tråkkpåvirkningen fra dyra gir små flekker av bar jord som plantene kan spire i.

Siden kunstgjødsel ikke er anbefalt i slåttemark, vil forskerne i NIBIO undersøke effekten av naturlig tilførsel av gjødsel fra beitende dyr. De første resultatene forventes å være klare etter feltsesongen i 2018.

– Beiting utover høsten er også viktig for å hindre at det hoper seg opp med daugras og strø. Et tykt lag av strø vil hindre at frøplanter får etablert seg, og dermed begrenses artsmangfoldet over tid.

Vil snu trenden

I dag blir slåttemarkene skjøttet på en forenklet måte – i den grad de blir ivaretatt i det hele tatt.

De gjenværende slåttemarkene er som oftest redusert til små og mer isolerte enger. De er gjerne omringet av skog eller dyrka mark, med små muligheter for tilførsel av frø utenfra. Derfor jobber forskerne i NIBIO med å finne skjøtselstilpasninger som kan bøte noe på situasjonen.

– Mange slåttemarker skjøttes i dag kun ved en årlig slått på sensommeren. På sikt kan denne ensretta skjøtselen få negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet, sier Bele, som er prosjektleder for NIBIO-prosjektet.

– Med overgangen til kunsteng og kunstgjødsel sist på 1800-tallet, fikk man større avlinger på innmarka. Dermed ble den tradisjonelle slåtten av blomsterengene nær gården, samt seter- og utmarksslåtten etter hvert gjort overflødig. 

Mye av den tradisjonelle kunnskapen om hvordan man tar vare på mangfoldet har gått tapt. Nå har forskerne kommet med noen råd om hvordan man kan skjøtte de gjenværende engene.

Forskernes anbefalinger

Lurer du på hvordan du skal etablere en eng?

– Høy fra en artsrik eng i nærheten, eller oppsop fra låven, er egnet frøkilde om man ønsker å etablere ei blomstereng, for eksempel på ei skrinn, blottlagt veiskjæring. Men det er viktig å være sikker på at det ikke er innblanda frø fra kultureng, påpeker Bele.

Og når bør man slå?

– Bruk tradisjonelle slåttetidspunkt. Om det ikke er kjent, bør man vente med slåtten til de fleste plantene har blomstret av og satt frø. Dette vil variere noe fra år til år, avhengig av blant annet værforholdene. Man kan gjerne la det stå igjen et artsrikt parti som slås senere enn resten av enga.

For å oppnå naturlig frøspredning, er det viktig med kobling mellom slåttemarkene.

– Artene i enga har behov for kontakt med nærliggende enger for å sikre utveksling av gener. Det er derfor bra om det finnes naturbeiter, hagemarker eller artsrike veikanter i nærheten.

Man bør unngå for mye gjenvekst av busker og trær, men noe kan likevel bidra til et rikere dyreliv.

– Kanter langs enga bør holdes åpne slik at de ikke gror fullstendig igjen med busker og trær som gir lange skygger inn i enga. Men selje, rogn og andre trær som setter frukt og bær kan være viktige for insekt- og fuglelivet i tilknytning til slåttemarka.

Litt beiting er bedre enn ingen beiting

For å oppnå ideell skjøtsel av slåttemarka anbefales både slått og beite. Da er det bedre at det beites kun i enkelte år enn at det aldri blir beita. Men ulike beitedyr har ulik påvirkning. Man bør derfor sette seg litt inn i de gamle beitetradisjonene før man slipper ut dyra.

– Bruk samme type husdyr og samme beitemønster som tidligere hvis det er mulig, anbefaler Bele. Det er som regel positivt at ulike dyreslag beiter på ett og samme areal. Men man bør være forsiktig med å bruke tunge storferaser som etterlater seg store tråkkskader i slåttemarkene.

Hvilke beitedyr som anbefales og når de bør slippes, avhenger også av hvilke planter som vokser i enga. Vårbeiting er anbefalt, men det finnes unntak.

– I enger med mange orkideer må man vurdere bruken av beitedyr nærmere. Spesielt sau vil kunne beite hardt på disse. Flere av informantene våre forteller at det ikke var mye orkideer før i tiden da de skjøttet engene på tradisjonelt vis, forteller Bele. Men vi har for lite kunnskap om hvor mye orkideer det faktisk var i de tradisjonelle slåttemarkene og hvordan beiting påvirker disse.

Høstbeiting er også anbefalt, og gjerne så lenge som mulig utover høsten.

– Det er positivt at det blir beitet så mye som mulig etter første slått. Men pass på å unngå tilleggsfôring inne på slåttemarka eller i nærheten av den. Det er ikke ønskelig at det blir flekkvis konsentrert gjødsling i slike områder.

Til sist oppfordrer forskerne til alltid å ta hensyn til kulturminner, i og i tilknytning til slåttemarka.

– Det kan være rydningsrøyser, støttemurer og steingjerder. Disse er viktige leveområder for insekter og andre artsgrupper, og det er viktig at de ikke gror igjen. Det er positivt med beiting inntil disse kulturminnene, men store og tunge beitedyr kan bidra til skader, bemerker Bele.