Mulig å redusere avfallet fra byggebransjen

På oppdrag for Direktoratet for byggkvalitet har Samfunnsøkonomisk Analyse (SA) og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) analysert den samfunnsøkonomiske nytten av avfallsminimering, ombruk og materialgjenvinning som tiltak i byggebransjen. Hensikten er å nå nasjonale mål om reduksjon av mengden generert avfall.

Tre tiltak er analysert

Mengden avfall fra byggenæringen vokste fra 1,8 millioner tonn i 2013 til 2 millioner tonn i 2017. I den samme perioden har materialgjenvinningen av dette avfallet blitt redusert fra 1 million tonn til 0,6 millioner tonn.  Med andre ord så har mengden byggavfall utviklet seg i motsatt retning av nasjonale og europeiske materialgjenvinningsmål. Det er et ønske om at hele byggenæringen i større grad skal bevege seg mot en sirkulær økonomi med et mer lukket materialkretsløp med minst mulig svinn og minst mulig nytt, jomfruelig materiale inn i kretsløpet.

Den norske avfallspolitikken legger syv premisser til grunn, og blant disse er premisset om kostnadseffektivitet og lønnsomhet. Det vil si at målene for politikken skal nås til lavest mulig samfunnsøkonomisk kostnad, og at den samlede nytte av politikken og tiltakene skal være høyere enn de samlede kostnadene.

I rapporten har forskerne gjort samfunnsøkonomiske vurderinger og analyser av tre forskjellige tiltak for å bremse økningen av mengde byggavfall: avfallsminimering, økt ombruk og økt materialgjenvinning.

– Av disse tiltakene er det per i dag mest realistisk og mest lønnsomt å satse på avfallsminimering i byggenæringen, forteller forsker Lone Ross Gobakken fra NIBIO.

Avfallsminimering mest lønnsomt

Avfallsminimering betyr i korthet at mengden generert avfall fra byggenæringen reduseres til et minimum.

– Per i dag er det avfallsminimering som kan gi raskest effekt. Dette er et tiltak som både er bedriftsøkonomisk lønnsomt for utbyggere, samfunnsøkonomisk lønnsomt og har en høyere lønnsomhet enn de andre tiltakene. Her bør hovedtyngden av innsats legges ned per i dag, fortsetter Gobakken.

Bruk av prefabrikerte bygningselementer reduserer eller fjerner behovet for tilpasning og avfallsproduksjon på byggeplassen i forhold til plassbygde konstruksjoner. Bedre planlegging i prosjekteringsfasen, blant annet i form av mer nøyaktig prosjektering av mengde materialer, er også viktig for å minimere avfallsproduksjonen.

Endring i byggeprosessen og salg av overskuddsmaterialer er også tiltak som fører til minimering av avfall. Forskerne fastslår at enkelte av disse tiltakene, og i hvert fall på kort sikt, vil medføre økte kostnader både for utførende og i prosjekteringen, men at de kan føre til store besparelser både i materialinnkjøp og i avfallsbehandlingen, samtidig som det fører til reduserte utslipp av klimagasser.

– Nok et avfallsminimerende tiltak er å bruke mindre emballasje på leveranser til byggeplasser, eller eventuelt bruk av gjenbrukbar emballasje, fortsetter Gobakken.

Mange byggherrer og entreprenører har allerede stort fokus på disse tiltakene, men det er et stort mulighetsrom for å bli enda bedre.

Regelverk og kostnader er hindre for ombruk

Tanken bak ombruk er å gjenbruke materialer og bygningselementer i forbindelse med rivning eller rehabilitering. Ombrukstiltak vil isolert sett gi samfunnsøkonomisk gevinst med tanke på klimagasseffekter og helse- og miljømessige effekter. Det er derimot uklart om disse gevinstene oppveier de økte kostnadene for utbygger.

– Uansett materialtype er ombruk tidkrevende. Det går mer tid til prosjektering og gjentatt omprosjektering, søk etter passende materialer og elementer, testing og ny dokumentasjon av komponenter, demontering, transport, lagring og mer til. Dette er kostnadsdrivende, forteller Lone. I rapporten vises det til at pilotombruksprosjekter i regi av Entra eiendom har ført til at kostnadene har økt to og en halv gang for hele prosjektet.

– Det største hinderet for ombruk er likevel lover og regler, og da i hovedsak regler som regulerer dokumentasjon til kvalitet og tekniske krav i byggforskriften, TEK-17. Så langt har en få muligheter til å tilfredsstille disse kravene ved ombruk, forteller Gobakken.

– Det er aktiviteter på gang, og det er eksempler på at hulldekkelementer av betong og ståldragere gjenbrukes etter testing og kontroll. Ønsket er at dette kan gjøres også på trematerialer, men foreløpig er dette på et spedt forsøksstadium. Økt bruk av standardiserte moduler og etablering av godt fungerende markedsplasser vil på sikt kunne gjøre ombruk mer lønnsomt.

Materialgjenvinning gir få kostnadsbesparelser

I rapporten fastslår forskerne at tiltak for økt materialgjenvinning gir liten samfunnsøkonomisk gevinst, og ingen helse- og miljømessige effekter i Norge. Dette henger sammen med at de materialene som det er mest lønnsomt å gjenvinne, deriblant stål og glass, tilnærmet fullt ut går til materialgjenvinning allerede.

– Materialgjenvinning gjennomføres allerede innen flere materialgrupper, og flere initiativer er på gang, forteller Lone.

I rapporten viser forskerne til pågående forsøk hvor for eksempel brukt steinullisolasjon kan føres inn i produksjonslinjen på ny. Brukt betong kan nyttes som fyllmasse eller knuses og brukes som tilslag i ny betong, og brukt gips kan tilbakeføres til produksjon. Likevel er det foreløpig usikkert hvor stor netto nytte slike tiltak vil ha.

– I Norge har vi mye treavfall, men vi har ingen tradisjon med å benytte dette inn i nye produkter. Tilnærmet alt treavfall har til nå gått til energigjenvinning. Likevel er det flere initiativer rettet inn mot bruk av treavfall inn i nye produkter, som for eksempel å flise det opp og bruke det til plateproduksjon ved norske fabrikker, avslutter Gobakken.