I beitedyras klauvspor

Med kun tre prosent dyrkamark i Norge, er det ikke vanskelig å se at utmarka har betydd mye og fortsatt utgjør en stor ressurs for landbruket. Men hvilken effekt har egentlig beitedyra på plantene og vegetasjonstypene i utmarka?

I ei uke fulgte forskerne GPS-merkede sauer og storfe i utmarka i Valdres. De samlet data på dyrenes atferd som hvor ofte de beitet, hvilte og beveget seg. De registrerte blant annet hvilke planter dyra beitet på, om de brukte gamle ferdselsstier i utmarka og hvor langt de gikk. Fra klokken ni om morgenen til klokken syv om kvelden gikk de i dyras klauvspor, men på god avstand og med kikkert for å påvirke dyra i minst mulig grad.

Stort biologisk mangfold i utmarka

Hensikten med NIBIO-prosjektet er å få mer kunnskap om hvordan utmarksbeite påvirker det biologiske mangfoldet. I overkant av en fjerdedel av rødlisteartene er kulturavhengige arter som er avhengig av tradisjonelle skjøtselsformer som beiting.

– Mye av dette kulturavhengige biomangfoldet er i dag å finne i utmarka, sier Ellen Svalheim, kulturlandskapsforsker i NIBIO. Utmarka har opp igjennom generasjoner blitt brukt til beiting, høsting av ulike typer fôr, setring, driftetrafikk og mye mer. Her opptrer kulturavhengige arter ofte sammen med arter som er mindre avhengige eller uavhengige av skjøtsel. 

Beitedyra har en viktig rolle

Beitedyr i utmarka er i enkelte kretser et omdiskutert tema. Svalheim advarer om at effekten av å ta bort beitedyra vil være mer alvorlig for det biologiske mangfoldet enn man kanskje har vært klar over.

– Innmarka vår er i stor grad enten intensivert eller gjengrodd, forteller hun. Begge deler truer det kulturavhengige biomangfoldet. Utmarksbeitingen står fortsatt sterkt mange steder. Derfor finner vi fortsatt en del av det trua kulturavhengige mangfoldet her. Vi som jobber med dette mangfoldet ser at utmarksbeitet har effekt. Beitedyra forsinker for det første gjengroingsprosessen. Men i tillegg tar de med seg frø og bidrar til plantespredning.

– Vi har fulgt både storfe og sau for å få en nøyaktig registrering av hvordan de ulike dyreslaga bruker landskapet og hvordan denne bruken kan ha effekt på biomangfoldet. Områdene dyrene oppholdt seg i er blitt vegetasjonskartlagt på forhånd. På denne måten kan vi se hvilke vegetasjonstyper dyrene foretrekker å beite i, og videre hvilke vegetasjonstyper som blir påvirket.

Adoptert av saueflokken

Å jobbe med dyr er ikke alltid forutsigbart.

– Det var ei søye med to lam som ikke likte å bli fotfulgt, forteller Svalheim. Jeg holdt god avstand i åpent terreng, men når dyra gikk inn i skogen måtte jeg tettere på for å se dem. Det likte denne søya dårlig og viste det med å blåse i nesen og stampe med frambeina før de la på sprang. Jeg fulgte etter ved hjelp av GPS-en, og fant dem igjen. Men etter det passet jeg på å følge dem fra enda lengre avstand for å ikke forstyrre.

– Så snudde det, forteller hun. Jeg hadde fulgt dem lenge; vandret når de vandret og hvilte når de hvilte. I en slik hvilepause satt jeg på en stubbe et godt stykke unna. Plutselig kom ett av lammene tuslende mot meg. Det var så tillitsfullt og kosete. Etter en stund kom søya også, og med det var jeg godtatt. Når det var på tide å gå videre brekte søya på lammene sine for å følge etter. Og så brekte hun på meg. Jeg hadde blitt adoptert inn i flokken. Heretter kunne jeg se nøyaktig hvilke planter de beitet på, siden jeg fulgte dem så tett og de beitet uanfektet av mitt nærvær.

Frøspredning langs gamle ferdselsveier

Forskerne gikk opp gamle ferdselsveier og stier i utmarka og kartla planter langs disse.

– Vi registrerte mange semi-naturlige eller kulturavhengige planter langs disse tråkka. Det var tydelig at veiene ble brukt av beitedyra.  Vi samlet informasjon om spredningsmekanismene de ulike planter har. Frø kan eksempelvis spres med vinden, drive med vann, eller feste seg til folk og dyr som beveger seg gjennom landskapet.

– I følge våre resultater spres omtrent 45 % av artene vi fant langs stølsveiene gjennom avføring til dyr. Nest viktigst var spredning forårsaket av mennesker eller menneskelig aktivitet, som for eksempel hjemkjøring av høy. Spredning som skjer ved at frø fester seg på dyr og etterhvert faller av, var omtrent like viktig som spredning med mennesker. Vindspredning var lite utbredt for det utvalget av planter vi jobbet med, sier Svalheim.

Da er det interessant å vite hvor dyra vandrer og fører med seg frøene. Forskerne så på i hvor stor grad dyra benyttet seg av de gamle ferdsels- og handelsveiene man i tidligere tider brukte mellom regionene.

– Vi har spurt oss om hvordan en fjellplante plutselig vokser opp i lavlandet, og svaret kan ligge i de gamle ferdselsårene og beitedyras vandringer, forteller Svalheim. 

Svarene får vi til høsten

– Vi vet noe om hvordan planter spres. Men hvordan denne spredningen påvirker det biologiske mangfoldet, må vi vente til høsten med å få svar på.

Forskerne skal bearbeide alle innsamla GPS-data og data fra atferdstudiene. I dette ligger svaret på hvordan beitedyra har brukt landskapet og hvilke vegetasjonstyper de har foretrukket.