Humlas hemmeligheter

Humla er en viktig del av norsk natur og et av de insektene som fascinerer oss mest. Den er på farten i både sludd og regn. Den finnes overalt - fra kyst til høyfjell. Faktisk er det 35 humlearter i Norge (en ny art ble oppdaget i 2013). Den lodne pelsen gjør at den er godt tilpasset nordlige strøk. Noen har korte tunger, mens andre har lange. Familiens sorte får er gjøkhumlene som på en utspekulert måte tar over de andre humlenes bol og arbeidere. 

Men humler er sårbare for endringer i naturen. I mange land har det vært nedgang i humlebestandene i de senere år. Også i Norge har man vært bekymret for humlas tilbakegang. Noen arter knyttet til det åpne kulturlandskapet er sjeldne og truet av utryddelse. Forholdene ligger likevel bedre til rette for et godt humleliv her hjemme enn i mange andre europeiske land, blant annet fordi vårt landbruk fortsatt foregår i mindre skala. Fortsatt er det relativt kort mellom skog- og grøftekanter, veiskjæringer og åkerholmer. Der finner humlene både et sted å bo og de blomsterressursene de trenger.

Må klare seg selv

– Det er nok mange grunner til at humlenes samfunn fascinerer oss, sier seniorforsker og humlespesialist Wenche Dramstad ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).

– Humlene er tøffere og mer hardføre enn biene. Er det regn i lufta er humlene fremdeles ute. Biene lever mer i luksus - de mates og får ferdigbygde hus. Biene har også store mengder arbeidere – kanskje 50 000. Et stort humlebol har bare noen hundre arbeidere, og de dør fortløpende gjennom sesongen.

– Humla er en underdog som må ordne seg sjæl! fremhever humleforskeren. Dette betyr at humledronningene allerede tidlig på våren er ute for å finne et passelig sted å lage bol.

– Den nye humledronningen overvintrer i bakken. Når hun våkner, er hun sulten, tynn og alene.  Hun begynner med å bygge opp litt egne reserver. Så må hun finne seg en ny ‘leilighet’. Som alenemor går hun en slitsom tid i møte ofte med dårlig vær og lave temperaturer.

Mange humler har nok heller ikke overlevd vinteren. Forsøk fra Danmark viste at når forskere puttet humler i kjøleskap under forhold som lignet forholdene ute, døde mange.

– Vinteren er ikke lett for humlene, sier Dramstad. Hun er særlig bekymret for vintre med mye vekslende temperaturer med regn og frost om hverandre.

Her vil vi bygge og bo

De forskjellige humleartene vil ha ulike bolplasser. Noen arter trives under en gresstue nær åker og eng, mens andre finner seg bolplass i en steinrøys eller i bakken. 

– Humlebol kan ofte være vanskelige å finne. De kan for eksempel lage bol inni gamle musebol. Mange forteller at de har humlebol i veggen og beskriver gjerne humla som brun og hvit. Da er det sannsynligvis snakk om trehumle. Denne arten synes å trives godt i våre nære omgivelser. Slike humlebol er ikke noe å bekymre seg for, men de kan kanskje tiltrekke seg for eksempel smågnagere. Det rareste stedet jeg har hørt om et humlebol var under et hyrdeteppe i en gyngestol. De hadde vel flydd inn vinduet tenker jeg.

Når bolet er klart legger dronningen egg. De første nye humlene blir kvinnelige arbeidere. Disse er ofte små, men ellers like dronningen i utseende. Arbeiderne kan også legge egg om de får mulighet. Disse blir til droner eller hanner. Det er en kamp mellom arbeiderne og dronningen om å legge egg. Dronningens suksess avhenger av dominansen hennes i kolonien. Både arbeiderne og hannene dør i løpet av sensommeren og høsten, men dronningen overvintrer.

"Lakseeffekten"

Det kan synes som om den nye humledronningen, på samme måte som laksen, finner tilbake til det området hun kommer fra. Selv om omgivelsene forandrer seg hele tiden, har humlen en imponerende evne til å finne fram i landskapet. Faktisk har forskning vist at de kan finne veien hjem, selv når de er flere kilometer på avveie. 

– Humlene har den handelsreisendes problem – de må effektivisere kjøreruten og tilpasse ruta til endringer, sier Dramstad. Nyere forskning viser at de faktisk mestrer dette problemet på en imponerende måte. 

Humlenes blomsterbesøk kan kanskje synes tilfeldig, men det er ikke helt tilfelle. Humlene merker blant annet blomstene som er besøkt med duft. Arbeideren vender så tilbake til bolet og kommuniserer til andre arbeidere via duft hvilken type blomster som er besøkt. 

De oppfatter også farger annerledes enn oss – humlene ser nemlig mer mot den kortbølgede delen av spekteret – mot ultrafiolett. Dette gjør at de kan se farger og mønstre som ikke er synlige for oss. 

– Mange blomster har en nektarguide som viser humlene hvor de skal lete etter nektar. De kan både bruke elektrisk ladning, duft, farge og form. På noen blomster, som stemorsblomster, er dette mønsteret tydelig også for oss mennesker. 

– Vi tror kanskje vi har oversikt, forstår og kan, men det er mye rundt oss som vi ikke en gang vet om at vi ikke vet. Vi har tross alt et ganske begrenset sanseapparat på mange måter, påpeker humleeksperten.

Utspekulert slektning

I den første tiden er dronninga mye ute og hun står på for å sikre avkommet alt de trenger. Etter hvert begynner de nye arbeiderne å hjelpe til og dronningen kan ta det litt mer med ro. Det er på dette tidspunktet at humlas slektning og erkefiende – gjøkhumla - iverksetter sin plan om å ta over bolet, slik gjøken gjør overfor andre fugler. 

– Ser du en humle som ikke ser helt ‘riktig’ ut er det nok en gjøkhumle. Disse humlene har ikke egne bol. De formerer seg ved å ta over bolet til andre humler. Det finnes flere gjøkhumlearter, og hver av dem er spesialist på å utnytte en eller et fåtall andre humlearter. For å klare dette må de nedkjempe dronningen og ta over arbeiderne. Dette må gjøres på akkurat riktig tidspunkt for å lykkes, sier Dramstad. 

– Det er gjort lite forskning på gjøkhumlene. Vi vet for eksempel ikke hvordan de finner humlebolet, eller hvordan de vet akkurat når de skal slå til. Jeg tror det er fordi dette er så himla urettferdig! Det frister rett og slett ikke å forske på det, innrømmer humleforskeren.