Derfor har vi plen i hagen

Regner vi med parker, privathager og sportsgress, har vi omtrent en million dekar gressplen i Norge. Det er et par hundre kvadratmeter på hver av oss. Men har du noen gang lurt på hvorfor vi omgir oss med så mye plen?

Det er ingen del av hagen som har mindre mangfold, krever mer arbeid og forbruker mer fossilt drivstoff enn nettopp plenen. Så hva er det med plenen som fascinerer?

Statussymbol

Det var den engelske adelen som først begynte med denne rare moten som et statussymbol. De demonstrerte sin rikdom ved å la god dyrket jord ligge ubenyttet til matproduksjon, samtidig som de brukte store ressurser på å slå gresset med ljå. På den måten åpnet deg seg store arealer som bare lå der for moro skyld. 

- Og moro ble det, sier plenforsker Agnar Kvalbein fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Han forteller at overklassens hang til å leke på plenen skapte eller videreutviklet utallige varianter av ballspill; den gamle sporten pall-mall ble utviklet til croquet, og cricket ble nasjonalsport i England. 

- De som virkelig hadde store gressarealer kunne prøve seg med polo, og hesteveddeløp foregikk også på gress. Kvinner forlystet seg med tidlige varianter av badminton. 

Det var først etter at gressklipperen ble oppfunnet i 1830 at gressaktivitetene virkelig skjøt fart. Jevne klippede flater inviterte til å rulle baller. Bowl og boccia. Jo jevnere plen, jo morsommere sport. 

- Og slik var grunnlaget for prydplenene lagt, forteller Kvalbein. 

På 1880-tallet ble også tennis flyttet ut på gress.

- Snart tok allmuen etter på sine mindre gressløkker, og der utviklet de rugby og fotball. Golf startet imidlertid på beiteland, og har en helt annen historie, påpeker pleneksperten.

En fysisk glede

Fremdeles er det aktivitetene som gjør plenen attraktiv i dag.

- Ikke bare ballspill, men barnas kråkestup og vennskapelige slåsskamper ville ikke vært mulig uten det faste, men myke, jevne og selvfornyende hygieniske underlaget. Gleden over en plen oppleves rent fysisk når du går barbent på det svale underlaget, mener plenforskeren.

Men han påpeker at dette utfordres i møte med dagens krav til økologisk bevissthet og negativt klimaregnskap.

- Kritikerne peker ikke bare på de motoriserte og støyende plenklipperne, men omtaler også plenarealet som de grønne ørkener fordi artsmangfoldet er lite og faktisk påviselig mindre jo kortere plenene klippes.

Om vi omgjorde all plen i Norge til potetåker, kunne vi ifølge Kvalbein produsere nok karbohydrater til å mette de fleste om nøden ble stor.

- Bogstad golfbane ble brukt til potetdyrking under krigen. Det var imidlertid ikke for å mette folket, men for å hindre at nazistene fikk oppleve gleden ved å spille golf. At vi beholder plenene er derfor fremdeles et uttrykk for velstand, eller kanskje er det et beredskapstiltak som få tenker over, men som er aktuelt etter at serien Valkyrien pekte på hvor sårbart det moderne samfunnet er, sier plenforskeren.

Lagrer karbondioksid

Plen, som annen grasmark, har en enestående evne til å binde og magasinere opp plantenæringsstoffer. Da norske utvandrere kom til Midtvesten, fant de gammel prærie der molda var mer enn en meter tykk. Når plogen åpnet jorda ble gamle planterester ytterligere nedbrutt og plantenæring frigjort til hvete og mais i flere generasjoner. 

- Nå er dette humuslaget mange steder nesten borte, og jordbruket avhengig av kunstgjødsel for å opprettholde avlingsnivået. Tanken om å rekonstruere humus og ta jordsmonnet i bruk for langtidslagring av karbon, er «hot topic» i våre dager, og omlegging av jordbruket og tilbakeføring av myrer står høyt på dagsorden i mange land, sier Kvalbein. 

- Plenen er Ola og Kari sitt lille bidrag i dette bildet. Ved å anlegge en plen på humusfattig jord vil du bidra til at karbondioksid kryper ned i sitt naturlige langtidslager gjennom neste 100-årsperiode, avslutter han.