Beitedyrene er viktige for genbanken i utmarka

Spretne lam som piler rundt på engene, det er et sikkert vårtegn. Snart skal disse villstyringene med tusenvis av sauer, kyr og geiter rundt om i landet ut på det tradisjonelle utmarksbeitet. Forskerne i NIBIO har studert noen av beitedyra, nærmere bestemt sauer og ammekyr i Steinsetbygda i Valdres. De har fulgt i dyras klauvspor, og har konkludert med at deres rolle i utmarka er viktig for det biologiske mangfoldet.

Frøene spres med beitedyra

Gjennom en naturtypekartlegging sommeren 2015, avdekket forskerne verdifulle kulturmarkstyper og et høyt biologisk mangfold i Steinsetbygda. Kulturlandskapsforskerne Hanne Sickel og Ellen Svalheim, ønsket å se nærmere på hvordan beitedyra bidrar til dette mangfoldet. Mange av plantene er knyttet til naturbeitemarker og tidligere slåttemark, og disse har en helt spesiell spredningsstrategi.

– En høy andel av disse artene har tilpasset seg frøspredning med beitedyr, forteller Svalheim. Frøene blir enten spredt ved at de fester seg til ulla eller pelsen til dyra, eller de blir spist og sprer seg til nye områder med møkka.

Eksempler på typiske beiteplanter som spres på denne måten, er gras og urter som engkvein, rødsvingel, kvassbunke, hvitkløver, rødkløver, harerug og følblom. Dette er gode fôrplanter som også er av stor verdi på teiger som slås til vinterfôr.

– Der sauer og kyr beita registrerte vi dessuten mer sjeldne og til dels trua arter og vegetasjonstyper. De er avhengige av at landskapet fortsatt beites og ikke gror igjen, forteller Sickel.

Spredning over store avstander

– Før i tiden var det stor trafikk av folk og fe som vandret gjennom landskapet mellom bygdene. Dyra ble drevet til fjellbeite om sommeren, og fjellslåtten ble hentet ned fra stølen om vinteren med slede, forteller Sickel.

All denne aktiviteten førte til at planter ble spredt over store avstander. De utviklet livskraftige plantepopulasjoner med høy genetisk variasjon.  

I Steinsetbygda bidrar fremdeles beitedyr til å begrense gjengroing, men dyra kommer ikke lenger like langveisfra.

– Vi mener vi kan fastslå at beitedyra her fortsatt bidrar til å spre frø mellom de seminaturlige habitatene i bygda, og slik motvirker at plantene isoleres og dør ut, sier Sickel.

Resultatene har framkommet gjennom GPS-sporing og feltobservasjoner av dyrenes beitepreferanser og beitemønster, samt mer inngående botaniske analyser av beita vegetasjon.

Frøene må gjennom skogen

De såkalte kulturavhengige plantene får hjelp av beitedyra til å spre seg fra en engflekk til den neste, gjennom skogsterreng som frøene ikke kommer igjennom på egenhånd.

Slik bevarer vi mangfoldet av plantearter i utmarka. Det er en vinn – vinn situasjon for planter og dyr. Og også for bonden som har stor nytte av både beitearealene og slåttemarkene i utmarka.  

Svalheim oppsummerer med dette kinderegget:

– Utmarksbeite gir mer biologisk mangfold, stimulerer til bærekraftig matproduksjon basert på lokale ressurser, og gir god dyrevelferd ved at dyrene får følge sin naturlige atferd og spise sunt. Det gir også et mer åpent landskap og holder gamle tradisjoner i hevd. Attpåtil kan vi med utmarksbeitingen fôre mindre med importert soya. Det er opplagt – mer utmarksbeiting er tingen!